B E R G S T A D E N

R Ø R O S

Røros kom på UNESCO´s "World Heritage List" i 1980, som et av de første stedene i Norge.

Hver innflytter fikk tomt som skulle romme hus, muligheter for husdyrhold og et lite område til dyrking. I tillegg fikk hver husstand ei seter utenfor bykjernen. Noe som kom godt med, i tillegg til ekstra dyrkingsjord og beite for husdyra, fikk beboerne puste i frisk luft. Inne i Røros var det tung, svovelholdig røyk pga smelteverket. Det sies at det nesten var umulig å få ting til å gro inne i byen.

En meget severdig by.

Røros har kulderekorden i Sør-Norge, -50,4.

I før-Rockwoolalderen kan en tenke seg at det også ble temmelig kaldt innendørs.

Hus og fjøs i ett.

Klokka som fortalte når arbeidsdagen startet og sluttet.

Samt at den også ga lyd i fra seg når det skulle være matpause.

Mange idyller midt i byen.

Mange av husene er bebodd,

jeg kan tenke meg at de er en smule etterisolerte.

Slagghaugene, det som ble igjen etter at kobberet var smeltet ut,

er lagt ut over store områder helt inntil byen.

Slagghaug.

I 2011 streiket overbetalte, norske fotballspillere for retten til å gå i "gule" fotballsko.

Det kan virke som om gruvearbeiderne på Røros hadde en noe bedre grunn for sin arbeidsnedleggelse.

100 år før "skostreiken".

Kirka er godt synlig og er blitt et landemerke for "Bergstaden". Over inngangsdøra står det "Til Guds Ære og Bergstadens Ziir". (Ziir betyr pryd), kirka kalles da også Bergstadens Ziir. Den ble innviet 15. august 1784. Røros kobberverk bekostet kirka, og det sies at kobberverket hadde så mye overskudd at det kunne bygge 3 til 4 slike byggverk hvert år. Røros kirke er Norges femte største med sine 1600 sitteplasser.

Røros er ikke bare kjent for kobber.

Så vidt jeg husker er ikke røroskua kobberfarget en gang.

Denne gården ligger like ved Olavsgruva, og med besøksfrekvensen "nedi" denne attraksjonen,

kan jeg godt forstå at det annonseres at en vil ha litt privatliv.

Det er fort gjort å tro at alt du ser på Røros er offentlig, men slik er det altså ikke.

Utvinningen i Olavsgruva ble startet i 1936 og avsluttet i 1972,

fem år før all gruvedrift på Røros ble nedlagt.

Vi ble fortalt at å utvinne kobber i denne gruva, med ny teknologi,

ikke kunne sammenlignes med "gamle dagers" blodslit.

Er du på Røros må du absolutt få med deg en omvisning i Olavsgruva.

Kobber

Guiden mente at grunnen til dette fargespillet var irr på kobberårene.

I Trondheim heter ei smal gate "veita",

jeg kan tenke meg at "veta" på Røros må ha omtrent samme mening.

I dette huset ble forøvrig Frelsesarmeen på Røros stiftet i 1892.

Gruvedrifta startet i 1646 og ble avsluttet i 1977.

Fasinerende fasader, med og uten pelargonier.

Geitramsen viser oss at denne porten ikke brukes daglig.

Tilbake til åpningssiden