D O H A
2 0 1 5
Q A T A R
Ytterst ute på Cornichen, Dohas promenade- og pryd-gate, har det vokst opp en utrolig mengde bygninger i løpet av få år.
Mitt inntrykk av Den persiske bukt er at den ikke er altfor fiskerik. Men denne dagen fikk disse, og andre som prøvde lykken, råstoff til flere middager i løpet av ei kort økt med stanga.
Souq Waqif, den helt nye "gammelsouqen, har et stort utvalg av restauranter og kaféer. Og du kan kjenne duften av vannpipe uansett hvor du befinner deg.
Selv om souqen er ny, er noe ved det gamle.
Og vi kjenner oss igjen. Jeg tror de fleste av de gamle "sjappene" fortsatt eksisterer, omtrent på samme sted som før.
Brann i den gamle souqen førte til bygging av en ny, så vidt jeg husker. Om det var en tilsiktet, eller kun beleilig, brann, forteller ikke historien.
Souqen i Doha er ikke av de største, men for oss som er vant med en trøndersk "martna" eller "Kjerringtorg" i gatene i Nesbyen, kan man kanskje føle at man går seg bort i en labyrint av smug?
Noe nytt er det i "nysouqen"; et eget "fugletorg". Under åpen himmel, selvsagt.
Der du kan få kjøpt papegøyer, kanarifugler og andre luftakrobater.
Tradisjonelle tak i arabiske hus er ofte laget slik.
I restaurantområdet er det flere titalls muligheter til å utforske kok(k)ekunsten fra ulike deler av verden. Selvsagt dominert av asiatiske og ikke minst arabiske smaker, men det europeiske kjøkken er også representert. Om en ser på bygningen til venstre, ser en stokker som stikker ut. Taket i forrige bildet hviler på disse. Kanskje en enkel måte å skifte ut eventuelle råtne takbjelker?
M E S A I E E D
Så var vi tilbake da! Etter mer enn 11 år. I dette huset bodde familien Bergom Lunde fra høsten 1998 til sommeren 2004.
Slik så det ut da. Som en ser er oleanderen til høyre byttet ut med en palme, og palmen til venstre i bildet har vokst seg ganske så stor på disse årene. I hagen hadde vi et gedigent eucalyptus-tre, som en ser bak huset, bare stubbene sto igjen av det i 2015.
Huset og gata i 2015, ikke mye er forandret siden vi bodde der.
Hus 489 i det herrens år 2015
Hagen anno 2015
Den samme hagen anno 2000. Etter ei av de sjeldne regnskurene. Det første året vi bodde i Qatar, 1998/99, var det hele 6 regnskurer i alt!
Vi følte på en måte at vi hadde lov til å gå inn i hagen. Vi ringte på døra, ingen åpnet og det var åpent. Dette er fra 2015 som en skjønner.
Og dette er vår hage, rundt årtusenskiftet. Vi hadde et "camp-office" som snekret og skaffet til veie omtrent det vi ba om. Bl.a. det store, runde bordet vi brukte som spisebord.
Klesstativet, som en kan skimte på et av bildene fra "gamle dager", så ut til å være akkurat det samme.
Noe som slett ikke var det samme, var klubben vår, Al Banush. En total ombygging og med fasiliteter vi ikke en gang drømte om i vår tid. Vårt basseng var en helt vanlig, rektangulær sak. Dagens swimming pool, er som en ser, av et helt annet kaliber.
Innendørs (og utendørs, selvsagt) tennisbane, badminton, trimrom, bordtennis, squash og bowling er det funnet plass til i nye Al Banush.
Med mye mer. Du verden, sier jeg.
Men skoleporten er den samme, selv om skolen er blitt til et treningssenter. Denne inngangen gikk jeg gjennom hver arbeidsdag i 6 år.
Alltid i korterma skjorte!
Rett innenfor porten ser bygningen akkurat ut som den gjorde da vi var der. Klasserommet mitt er innenfor vinduet til høyre.
QAFCO Norwegian School, er blitt til QAFCO Training Center.
Ellers er alt likt så langt.
Skolegården har fått shade, ellers ingen forandring. Inngangen til lærerrom og administrasjon er den åpne døra omtrent midt i bildet.
Til og med denne hjemmesidas forfatters klasserom så likt ut fra utsida,
Class Room 1.
Etter å ha brukt en del tid i Mesaieed, vi traff til og med gamle kjente (Trevor, for de med lokalkunnskap), dro vi selvsagt ned til Sealine, det nærmeste badehotellet vårt. Ikke mange forandringene der heller, basseng og sandstrand var lett gjenkjennelige.
Her er Vegard som ungdomsskole-elev, på den samme trebrua som er avbildet på bildene over og under dette som er fra rundt 2000.
Som en skjønner er det mange fra Qatartiden som kjenner seg igjen i bassenget på Sealine.
Og så et bilde fra "den gang da". Ingvild, grunnskolejenta, dytter sin mor, grunnskolelæreren, som prøver å slappe av på madrassen.
Sealine var jo starten på ørkenutfluktene våre, der tappet vi luft for å flyte bedre på sanden da vi kjørte nedover mot den norske "Little Inland", og den virkelige Inland Sea, grensa mot Saudi Arabia.
Bildet er tatt i retning det nevnte nabolandet.
Sandstranda ved hotellet, dette er i retning Mesaieed og Doha. De første årene vi var i Qatar var det greit å bade, etterhvert ble det verre, da brennmanetene nærmest invaderte den Persiske Gulf. Det er fortsatt et problem, men jeg fikk da svømt noen meter i 30 graders gulfvann før frykten tok overhånd.
D O H A
Etter utflukten til Mesaieed og Sealine var vi tilbake i den hurtigvoksende hovedstaden igjen. Og om det er mye nytt, er fortsatt mye gjenkjennelig. Som vindusvaskerne. Og for de som tror at den infødte Qatari gjør slike jobber, må jeg desverre si at slik er det ikke. Det er flest indere, men arbeidere fra de aller fleste fattige land i Asia prøver å brødfø familien i hjemlandet med jobb i miniputtstaten ved den Persiske Gulf.
Det plopper opp et utall kjøpesenter, det ene mer gedigent enn det andre.
Siden vi var der er bl.a. dette, Villagio, kommet. Som en ser skal det illudere at en går omkring i en eller annen småby under åpen himmel.
Det skal ikke stor fantasi til for å se at denne shopping-mallen må ha Venezia som forbilde. Innendørs kanal med mulighet for "romantisk" gondoltur er et av tilbudene om du skulle gå lei av shopping.
Og i ethvert lekeland, som Qatar, er det minilekeland innendørs, med pariserhjul og andre tivoliaktiviteter for de som føler behov for slikt etter å ha investert i nok ei Rolex-klokke eller Michael Kors-veske.
Og det er ikke direkte trangt om plassen. Å være ekspeditrise i Qatars luksusbutikker må være en utholdenhetsprøve av de store. Jeg kan heller ikke tenke meg at lønna står i stil med prisen på produktene de selger.
Mette Marit på handletur, inkognito?
Qatar er det første muslimske land som arrangerer fotball-VM, da passer det at en moské er plassert like ved VM-maskoten. Forøvrig en blanding av forskjellige kreaturer ser det ut til, men Qatars "nasjonaldyr", Oryxen, er tydeligvis en del av figuren.
Hotel Sheraton, der Cornichen starter, var et gedigent landemerke i "vår" tid, nå ser den mer ut som en av Emirens fritidsboliger blant alle nybyggene som utgjør Qatars skyline.
Slik fortoner det seg fra et litt annet standpunkt enn i bildet over her.
Hotel Sheraton i de gode, gamle dager.
Men det skal Doha ha, Cornichen er en av de flotteste i Midt-østen. Og den brukes til trening, selfies, spaserturer, fisking, avslapning og hva du måtte finne på.
Cornich er et fransk ord som i vår betydning rett og slett ville blitt til strandpromenade.
Drageflyvning var en populær aktivitet, denne dagen i alle fall.
Dragene blir små mot den gedigne bakgrunnen.
Solnedgang over Cornichen.
De fleste byer blir vakrere jo mørkere det blir.
Museum for islamsk kunst med en usedvanlig flott palmeallé som fører til hovedinngangen. Og selvsagt med skyline i bakgrunnen. Der du vil finne hotel Sheraton om du leter litt i bildet.
Islamsk kultursenter avslutter Qatarinntrykkene for denne gang.
Tilbake til åpningssiden