Q A T A R | sverrelunde.com

Q A T A R

Da Gulfair-flyet kretset over det lille

ørkenemiratet sensommeren 1998, og vi skulle foreta vår første landing på Doha

international airport, flakset sommerfuglene omkring i våre midtre regioner som

om ADHD skulle være særs utbredt innen denne insektordenen. Da vår lille norske

kjernefamilie gikk ut av flyet denne augustkvelden, fikk man et aldri så lite

”varmesjokk”. Vi måtte forsikre oss om at vi ikke var geleidet rett inn i den

ene jetmotoren. Nærmere 40º og høy luftfuktighet gjorde at behovet for et

badstueopphold ikke var direkte påtrengende. Varmegrader vi for så vidt visste

om og regnet med, selv om vi nok ikke hadde den ringeste anelse om hvor varmt 40º egentlig var.

Det som forbauset oss aller mest var ”badetemperaturen” i den persiske gulf.

Unnskyld, den arabiske gulf heter den selvsagt på vår side av ”fjordarma” mellom Iran og araberstatene.

Tro det eller ei, men da vi prøvende stakk tåa i det våte element noen få dager etter ankomst, var det 38,5º! I vannet.

En temperatur som til og med ble målt på 10 meters dyp.

Til sammenligning har behandlingsbassenget ved helsesenteret i Nesbyen, 34º.

Det var da jeg kom i tanker om Ingrid Espelids nasjonallærdom om langsteking av kjøtt på lav temperatur.

Noen timer i dette vannet ville ganske sikkert gitt samme effekt. På min kropp.

Badeliv på nordmenns vis Kajakkpadling i Gulfen

Lite ante vi den gangen at vi skulle bo i

dette annerledeslandet i hele 6 år. Og få oppleve en rivende utvikling på alle

måter. En utbygging i Doha, hovedstaden, som er vanskelig å sammenligne med noe

annet. Mangefelts motorveier, enorme firefelts rundkjøringer, luksushoteller på

rekke og rad og kjøpesentere med plass til atskillige Oslo City. City Center for

eksempel, inneholder 374 butikker, en rekke restauranter, kaffebarer og små

kafeteriaer. To skøytebaner og et stort lekeland.

Halling og araber i gammelsouqen i Doha Tradisjonell butikk i vårt lokalmiljø

Kanskje er City Centers lekeland et

mini-Qatar? Du skal ikke ha vært lenge i det oljesmurte emiratet før tanken slår

deg. Der taxisjåfører kommer fra Bangladesh og Pakistan, rengjøringspersonell

fra Sri Lanka, industriarbeidere og skreddere fra India, osv. osv. Der landets

egne innbyggere maksimalt utgjør 20% av befolkningen, de andre 80 er innleid for

å gjøre ”jobben”. Mens de innfødte gutta kjører sine Landcruisere med 4,8 l´s

bensinmotorer opp og ned sanddynene, eller tester hastigheten på noen av

motorveiene som går på kryss og tvers gjennom ørkenen.

The Desert Highway Nordmann i sandkassen

Jobben kan også være ”boy”, i hus og hage.

Mange historier florerer om slike arbeidstakere: En engelsk lady med boy i huset

ville slappe av litt mens huset ble vasket. Da hun sto opp fant hun vaskehjelpa

gående rundt med støvsugeren avslått. Litt overrasket spurte hun hvorfor han

ikke slo den på? ”Oh, I´m sorry, but lady sleeping”. Det var gjevt å få jobb hos

nordmenn, ikke minst betalte vi godt, og de oppfattet oss som både hyggelige og

humane. Engelskkunnskapene, derimot, kunne muligens vært bedre hos en del av

våre hjelpere. Vår nabo skulle avtale en ekstra jobb med sin boy, det var ikke

enkelt. Men da han gikk forsto den norske husmor at beskjeden var mottatt:

”Telephone come tomorrow, I come. No telephone, no come”.

Khor al Udeid er fjordarma som skiller Qatar

fra Saudi Arabia. Inland Sea på et mer forståelig språk for

oss

Engelsk kan være et vanskelig språk for oss nordmenn også. Spesielt for undertegnede, kanskje? Vi bodde i eneboliger med en hageflekk bak huset. QAFCO, vår arbeidsgiver og en av verdens største kunstgjødselprodusenter, hadde egne folk til å ta seg av vedlikeholdet av ”våre” hus. I hagen vokste det store trær, bl.a. en enorm eucalyptus. Etter hvert ble greinene så plagsomme at jeg måtte ringe til ”vaktmestertjenesten”, og sa følgende i telefonen: Is it possible for you to cut some of the brains in my garden? Min hjerne fikk utvidet sitt vokabular etter denne telefonsamtalen.

Huset vårt. Eucalyptusen i bakhagen, og to oleandertrær foran huset. Hagen t.h.

En annen gang da jeg skulle kjøpe lyspærer ba jeg selvfølgelig om ”pears”, noe som betyr helt andre pærer enn de med wolframtråd i. Den stakkars ekspeditøren mente at det hadde de slett ikke i hans butikk, men jeg stod på mitt, og til slutt fant jeg det jeg lette etter. Med inderen på slep. ”Oh, you mean bulbs”, sa den engelskkyndige. Den dag i dag er jeg stolt over mitt kjappe svar: ”You call them bulbs in your country?”

Qatar er ei eneste lang sandstrand, og

et av de få land der sanddynene går rett i havet

Uten olje og gass hadde det knapt bodd noen i Qatar. Ei lita sanddyne, 17 mil lang og 8 mil bred, som stikker ut i Gulfen som tommelen på Arabiavotten. Ei eksotisk sanddyne for oss fra det høye nord. I tillegg til at landskapet ikke var så veldig ugjenkjennelig: I stekende middagssol, når vi durte sørover sanddynene i våre luftavkjølte firehjulstrekkere, lignet det aller mest på et norsk høyfjellslandskap en fantastisk påskedag. En glemmer heller ikke så lett overnattingsturene. Å ligge under åpen himmel mens stjernene glitrer på himmelhvelvingen og tankene flyr i nåtid og fortid i en region full av religion, gjør at en får et noe annet perspektiv på tilværelsen. Ikke rart kanskje, at noen av verdensreligionene ble unnfanget i en verden der temperaturen er slik at du ikke trenger å tenke altfor mye på morgendagen?

Ruin i al Wakrah

Gudshus

Vår nærmeste "fredagsmoské", Mesaieeds hovedmoské

1998, det året vi ankom Qatar med koffertene fulle av eventyrlyst, skulle bli klodens varmeste år noensinne. Qatars gjennomsnittstemperatur dette året var 25ºC! Julaftens middag spiste vi i hagen, og som sagt, havtemperaturen var 38,5ºC i slutten av august. Oppegående forskere har lenge advart oss mot følger av rovdrift på naturressurser. Først 9 år etter, i februar 2007, ser det ut til at LO slipper litt på kvelertaket slik at noen høytstående AP-folk til nød kan godta at det er slik. Qatar har verken svin eller skog, men at de har mange svin på skogen i denne sammenhengen, er ganske udiskutabelt. Landet har skrevet under FN´s miljøkonvensjon som seg hør og bør. Med en utplassert miljøpåpasser fra samme organisasjon i landet. Men for å komme inn på industriområdene må en ha adgangstegn, noe denne klimavakten ikke får permanent. Han må søke hver gang han skal innenfor porten, og slikt tar tid. Såpass lang tid at fabrikkene rekker å stenge av miljøfiendtlig aktivitet.