N E W   Z E A L A N D

Desember/januar - 2008/2009

Mount Ngauruhoe - Mount Doom i Ringenes Herre

4. desember 2008 forlot vi Nesbyen og Hallingdalsk julestemning.

For å besøke vår datter som studerte ved universitetet i Wellington, New Zealand.

Byen har mange bakker, ikke rart Ingvild er i usedvanlig god form.

Å bo en halv time fra sentrum i Wellington gir masse gratis trening.

Et sted som er verdt et besøk, er den botaniske hagen. Ta kabelbanen til topps: Gå ned igjen!

Windy Wellington så vi lite til. Vi hadde stort sett nydelig sommervær de dagene vi bodde i byen.

Hovedstaden blir ofte sammenlignet med vår Bergen. Både klimamessig og topografisk.

Når en også fant igjen Fløybanen midt i Wellington, ble det bare en bekreftelse på at denne sammenligningen hadde noe for seg.

Selv om Mac´s bryggeri får oss til å tenke på en annen norsk by.

Wellington er en usedvanlig hyggelig by, helt sør på Nordøya.

Det sies at det er den byen i verden som har flest kaféer og spisesteder i forhold til folketallet, som er på rundt 170.000.

Hus og kirker kunne minne oss om steder vi så i gamle cowboyfilmer.

Tror ikke mange ville gjettet at denne kirka ligger en times kjøring fra Wellington på New Zealand?

Vi besøkte en selkoloni på sørspissen av Nordøya.

Der var det et yrende fugleliv i desembersommersola. Black Back har vi i Norge også.

Stort sett spiser sel fisk, men her kan det se ut som om den kan tenke seg en forandring i kostholdet?

S Ø R Ø Y A

Etter noen dager i Wellington, tok vi ferja til Picton på Sørøya.

Vi startet med tur i Abel Tasman nasjonalpark. Vi ble fraktet ut i nasjonalparken i hurtigbåter. Pga ekstrem lang fjære dro traktorer båtene ut til vannkanten. Mens vi satt oppi!

Vi vekslet mellom å gå i tropisk skog og langs eksotiske sydhavsstrender.

I strømmen ovenfor kulpen fikk jeg min første New Zealand-ørret.

Vel en halv kilo regnbue ble fristet av en gul enke! Cobb River i Cobb Valley

Cobb Valley ligger i den kjempestore Kahurangi Nasjonalpark nordøst på Sørøya.

Planten t.v. er en hebe, ei slekt mange hageentusiaster i Norge har stiftet bekjentskap med.

Vi bodde i Blenheim de første dagene vi var på Sørøya Midt i New Zealands største vindistrikt.

Nyplanta vinstokker blir beskyttet med plastrør.

Fra Blenheim kjørte vi vestover.

Ingvild krysset Buller River på landets lengste "Swinging Bridge", før vi kom til vestkysten.

Som en ser er ikke været det aller beste lenger.

Pancake Rocks mellom Westport og Greymouth var vel verdt en stopp.

Tasmanhavet buldret innover klippene og presset seg opp i hull i bakken til sprutende fontener.

Vårt overnattingssted i Greymouth t.v. Mange flotte maorinavn på New Zealand, dette er kirka i byen HOKITIKA

I d y l l !                                                                                                                     I d y l l ?

Fra Greymouth kjørte vi østover via Arthurs Pass.

Dessverre var været minst like ille som en får inntrykk av på bildene.

Vi kjørte til Christchurch, som ligger på Stillehavskysten, i et nær sagt trøsteløst vær.

I før-GPS-ens tid var sjøfolk avhengig av å ha nøyaktige klokker for å bestemme posisjonen sin.

Slik at de kunne navigere trygt på de 7 hav.

I mange havner, som denne i Lyttleton like utenfor Christchurch, hadde de såkalte "Timeballs".

Kl 1255, Greenwich time, ble kula heist til topps, for så å bli sluppet presis kl 1300.

Slik at kapteinene på skipene i havna kunne stille kronometrene sine.

I Norge var det slike innretninger i Oslo, Bergen og Trondheim.

Endelig! I Akaroa, utenfor Christchurch, fikk Ingvild sine drømmer oppfylt.

Vi dro på pingvinsafari!

Vi fikk sett både den lille hjerteknuseren, little blue penguin, samt den nesten dobbelt så store, "yellow-eyed" penguin.

Skarv i Akaroa havn

Akaroa er en idyllisk landsby, like innenfor Stillehavets ikke helt stille overflate.

N O R D Ø Y A

Bridal Veils Fall, ikke langt fra Hamilton

Black Sand Beach på østkysten en times kjøring fra Hamilton. Jernholdig, magnetisk sand.

Det er mye vær på New Zealand, spesielt på østkysten. I bildet til venstre ser en Tasman Sea gjennom et forblåst tre.

På bildet til høyre ser en det New Zealandske "Christmas Tree", det blomstrer i desember.

Det er ikke bare i Norge det er troll. Dette er fra en dryppsteinshule noen mil fra Hamilton.

 Ugjennomtrengelig regnskog er det mye av, ikke rart heller, med perfekt temperatur og nedbør året rundt.

Og ørret i omtrent alle bekker med brukbar vannføring.

Nasjonaldyret?

Dette kjempetreet (Kauri) er 500 år gammelt. 6 voksne må til for å rekke rundt det! Men det finnes dobbelt så gamle og store kauritrær.

A U C K L A N D

Eneste millionby på øygruppa. Som prøvde å skape julestemning med en kjempenisse i hovedgata gjennom sentrum

N O R T H   L A N D

Ingvild fikk våtdrakt i julegave av sin Andy, den ble innviet i Stillehavet rundt"Goat Island", nord for Auckland.

Jenta i badekåpa ønsket seg nok også våtdrakt i julegave.

Fra Goat Island dro vi videre nordover, og nå ble det sommer. I desember!

Her, på stranda ved den gamle hovedstaden Russell, badet jeg for første gang i Stillehavet.

Maori er urbefolkningen på New Zealand, de kom hit for omlag 1000 år siden,

og den aller siste forskningen viser at deres opprinnelsesområde kanskje er Taiwan!

At Russell var betydningsfull i gamle dager ser en av dette oppslaget på en av restaurantene i sentrum.

For egen regning må det legges til at sannsynligheten for at nordmenn også lot seg friste i disse omgivelsene, er stor.

Etter å ha jaktet blåhval i Sørishavet, hva var mer naturlig enn å jakte mer varmblodige vesener i Russell?

T O N G A R I R O   N A S J O N A L P A R K

Etter "North Land", fløy vi til Taupo og Tongariro.

Et av målene for denne utflukten var vulkanen Mount Ngauruhoe,

den som ble brukt som  Mount Doom i Ringenes Herre

Denne hjemmesidas fotograf og forfatter, kom aldri til den nesten 2300 meter høye toppen.

Som en ser er de mest trafikerte turiststiene veldig godt tilrettelagt,

men de siste 700 meter med stigning, i løs grus, ble for mye for en gammel mann.

I stedet gikk jeg til en annen vulkan i nærheten, "the Red Crater", også det et fantastisk skue.

For å komme dit, måtte jeg gå i et vulkankrater. Som en ser var det varmt i bakken i krateret. Vulkanen med snø på er Mount Ruapehu.

Her ligger New Zealands største alpinanlegg i fjellsidene opp mot krateret

Siste utbrudd var i 2007. Også i 1996 og 1997 var det brukbart fyrverkeri fra denne 2400 meter høye vulkanen.

Stolheisen fraktet oss mer enn 2200 m.o.h. på Ruapehu, en kafeteria med fantastisk utsikt der oppe.

Vi overnatta på ei turistforeningshytte inne i alpinanlegget.

Når det siste du ser om kvelden er Mount Egmont, eller Taranaki på maorispråk (bildet t.v.),

og det første du ser når du våkner er mount Ngauruhoe, ja da kan man ikke forlange mer!

Taranaki ligger forøvrig helt ute ved østkysten, omtrent midt på Nordøya.

Maorikulturen står sterkt, men her så man seg nødt til å forkorte landsbynavnet. Ikke minst for å få plass i turistbrosjyrene.

Til høyre en maorigravplass. Å grave ned kistene i dette området er umulig pga varme kilder og ustabil grunn.

Maisen er kokt i den varme kilden vi ser i bildet til venstre.

T A U P O

Innsjøen Taupo er New Zealands største, og fyller verdens største vulkankrater. Innsjøen er igjen fylt med regnbueørret av gedigen størrelse.

Da denne vulkanen "gikk av" for siste gang et par hundre år etter Kristi fødsel, skrev både romere og kinesere om fantastiske solnedganger og himmelfarger.

I byen Taupo er det mange beviser på at ørretfiske er en av hovedattraksjonene.

Noen fantastiske vassdrag renner ut i Taupo. Gyteelver til krabater som den i bildet til høyre.

Ekstremsportens hjemland er New Zealand kalt. Å hoppe med erfaren instruktør i fallskjerm var big business i Taupo.

For å unngå misforståelser skal det sies at det er datter av hjemmesidekonstruktøren som henger i stroppen.

På den andre siden av innsjøen ser vi Tongariro nasjonalpark med Mount Ruapehu (til venstre) og Mount Ngauruhoe