Mekongdeltaet | sverrelunde.com

M E K O N G D E L T A E T

VIETNAM

Min enkle sjel hadde forestilt seg Mekongdeltaet som et område der risåkrene bølget mellom de talløse bielvene som dannes før floden tømmer seg i Sørkinahavet. Jeg så for meg en og annen bonde med "indokinahatt" ute på markene, og kanskje en fisker eller to. Bussen ankom byen My Tho etter noen timers kjøretur fra Ho Chi Minh City, og derfra og til neste stopp, Can Tho, var det 4 timers kjøretur i konstant bebyggelse og en trafikk du rett og slet ikke kan forestille deg. Blomsten på bildet er forøvrig Lotus, Buddhas favoritt. Og som han gjerne gikk på i følge historien. Frøstanden i midten blir benyttet som mat, og selges på markedene i hele Vietnam.

Første stopp på min reisebyråkjøpte tur til deltaet, var et tempel med gedigne Buddhafigurer.

I My Tho ble det båttur på noen av bielvene i dette enorme deltaområdet.

Vietnams risbolle er området kalt, klimaet og vanntilgangen tillater at det kan høstes ris 3 ganger i året. Guiden sa at Vietnam er blitt verdens største riseksportør, foran Thailand.

En kan jo også fristes til å tro at "bielv" er en noe forstørret bekk. Men slik er det ikke. Enorme floder sildrer gjennom deltaet, noe som igjen krever lange broer om du vl krysse tørrskodd. På turen fra Saigon og gjennom deltaet krysset vi større eller mindre elver for hver kilometer omtrent.

Ris fraktes både opp og ned Mekong.

Min båt har lagt til ved ei lita øy ikke langt fra My Tho.

På denne øya produseres "karameller" av kokos.

Alt arbeid gjøres manuelt. Først pakkes hver bit inn i rispapir, som du spiser sammen med "karamellen", deretter brettes selve papiret med produktbeskrivelsen rundt godteriet. Disse var med peanøtter. Og alle ingredienser er lokalt produsert.

Men det er ris området er kjent for. Her selges varianter av kaker med utgangspunkt i rismel og kokos. Jeg kjøpte en pose "krumkaker", og de var såpass gode at jeg like godt investerte i en pose til!

Nudler produseres på denne måten: Først stekes den tynne rispannekaka på ei takke.

Neste steg i prosessen er tørking av den ferdistekte. Det foregår på et "brett" laget av bambus.

Denne rispannekaka blir så dyttet gjennom ei maskin, der den blir splittet opp til de flotteste nudler. Her fikk vi turister prøve oss, og du skal ha god trening og være ganske utholdende om du skal ta unna alle nudlene uten å miste for mange.

Deretter blir nudlene pakket inn i kilospakninger og solgt på markeder,

eller aller helst til turister.

Jeg tror nok ikke at alle nudlene de bruker i Vietnam og resten av verden blir produsert på denne måten, men selve prinsippet var morsomt å se.

Krokodillefarmer er det mange av langs elvene i Sørøstasia. Det sies også at den sjeldne siamesiske krokodillen observeres en gang i blant. I det fri.

Produkter av skinnet selges mange steder, og regnes for ganske eksklusivt. Sko av krokodilleskinn f.eks. Kjøttet kan spises, og er slett ikke så verst på smak.

Enkel, men flott ganbru av bambus.

Selvsagt er de stedene mitt reisefølge fikk gleden av å se, ganske så turistifiserte.

Som i denne lille elva gjennom tett vietnamesisk jungel.

Jeg fikk assosiasjoner til vietnamkrigen da denne plystrende mannen bokstavlig talt dukket opp i håp om å få en liten skjerv til seg og sin familie av søkkrike turister.

Båtførerne var like ofte damer som menn.

Styrmann

I Norge har vi kanefart, i Vietnam kanofart.

Under den amerikanske krigen eller den andre indokinesiske krig (som vi kaller Vietnamkrigen), gjemte soldatene seg i jungelen. Noe som førte til at amerikanerne bombet med giftstoffer som fjernet bladene fra trærne. Disse kraftige giftene har ført til umenneskelige lidelser som mange vietnamesere sliter med den dag i dag.

Noen av de amerikanske turistene jeg så oppførte seg slik at det var fristende å gjøre dem oppmerksomme på at de var gjester i et land de ikke for lenge siden var med på å bombe i filler.

At amerikanerne blir ønsket hjertelig velkommen tilbake, med fredelige hensikter riktig nok, viser hvor storsinnet vietnameseren er. Selvsagt skal en ikke se bort fra at det er økonomisk gunstig. En annen årsak kan også være at forholdet til Kina ikke alltid er like godt. Men den viktigste årsaken synes å være er at tilgivelse er en viktig del av kulturen i Sørøstasia.

Dagens frokost?

Can Tho er utgangspunkt for en besiktigelse av det største flytende markedet i deltaet. Skipperen hadde en stødig hånd på rattet.

Bebyggelsen langs elva er malerisk for oss turister. Det er ikke sikkert den opplevelsen deles av de som bor her?

Kontrastene blir store til byggverkene bare noen timetere lenger inn på fastlandet.

Et trehus varer ikke evig, og slett ikke stokker som står i vann hele tiden.

Men det bor folk i de aller fleste av disse husene.

Om noen tiår blir kanskje disse tomtene de mest attraktive i Can Tho også?

Som i andre storbyer rundt omkring i verden?

Det var i alle fall byggeaktivitet flere steder langs elvebredden

En aktivitet som neppe hadde til hensikt å sette opp slike hus.

De prøver å bevisstgjøre en miljømessig tenkning i befolking i Vietnam, men det er en lang vei å gå før alle bruker søppelbøtter og toaletter til å gjøre sitt fornødne i. Det er helt vanlig at menn i tettbygde strøk som midt i Saigon, stopper motorsykkelen, går til nærmeste hushjørne og ruller ut brannslangen.

Jeg vokste opp i og ved en trevarefabrikk, og var ofte med min far innenfor portene etter stengetid. Der fikk jeg både se og lukte på eksklusive tresorter som teak. I Vietnam er dette et vanlig treslag. På bildet ser du kjempestore stokker av teak. Kanskje var noen av de "plankene" jeg så på fabrikken i Melhus på 50-tallet fra Vietnam og Mekongdeltaet?

Men det var mye annet tømmer også.

Båten vår nærmer seg markedet. Her er blomsterselgere på vei for å finne kunder.

Meget livlig og hyggelig båttrafikk, her som alle andre steder langs Mekong.

Cai Rang er det største flytende markedet i deltaet og ligger 6 km fra Can Tho.

Du kan nok kjøpe mye rart her, men i all hovedsak grønnsaker og frukt.

Mitt skip er lastet med meloner

Hele familien er med ombord, for mange er båten både hus og hjem.

Damene ror, og mennene styrer. I Norge er det vel nærmest omvendt?

Stående roing, og med ansiktet i kjøreretningen. De løfter heller ikke åra opp av vannet, de bar snur den rundt slik at motstanden blir minimal før et nytt åretak får båten til å gli sakte fremover.