A I T A B D I - M A R O K K O
En tilfeldig seteplassering på Norwegian-flyet som fraktet oss sørover, gjorde at vi kom til å sitte ved siden av Pär Nygren.
Han eier en riad i Marrakesh. I Pärs fravær blir riaden administrert av hans venn Omar.
Omar er berber fra en liten landsby ved foten av Atlasfjellene, Ait Abdi. Vi var så heldige at Omar tok oss med dit en oktoberonsdag.
Vi fikk selvsagt også se barneskolen som Pär er med og støtter ved hjelp av gode venner i Sverige og Norge.
Onsdag er markedsdagen i landsbyen, dvs markedet var i en noe større (men fortsatt liten) landsby, et par km fra Ait Abdi.
Noen foreslår at kaffekoppen i Norge skal være sladderens symbol.
Om mint-teglasset i Marokko har samme funksjon skal være usagt.
Men uansett hvor du går blir du tilbudt en slurk. Og en samtale om du forstår språket.
Bondens marked
Ferskvaredisken
Det er tvilsomt om diskusjonen dreier seg om verdensidretter som langrenn og kombinert.
Omars far har vært på onsdagsmarkedet med sine varer siden lenge før jeg ble født
Jeg kan kan tenke meg at den sosiale biten er vel så viktig som det å tjene mange penger.
Skoleelever benyttet også markedsdagen til å skaffe seg nødvendig utstyr til skolehverdagen.
Jentene solgte kar og bøtter laget av gamle bildekk. Må være ganske lurt å ansette slike ekspeditriser om du vil at salget skal ta av.
Pappa måtte også være med på et bilde. Ikke rart han er stolt av ei slik datter.
Markedene har tusenårige tradisjoner i land der temperaturen ikke er til hinder for utendørshandel.
Eslene har fortsatt en viktig plass hos bønder og håndverkere som bringer varer til markedet.
Tidlig krøkes en god eselrytter
Eselparkering like utenfor byen.
På vei til skolen møtte vi disse elevene som var ferdige med sin dag.
Den bakerste gutten har ennå ett år igjen til han skal begynne på skolen,
men han gråt så sårt hver gang storesøster gikk med sekken sin at han også får være med.
Ett år for tidlig.
Barn på skolevei er glade barn. Når sant skal sies er disse på hjemvei.
Vi møtte flere elever, og Omar, vår vert, og Wenche og jeg, hilste på alle sammen.
De minste elevene har 4 timers skole hver dag, de er ferdige til lunsjpausen.
De større får 4 timers undervisning fra kl 13 til 17 også.
Skolebygningen
Storskoleklasserommet.
Wenche var vikarlærer noen minutter mens Omar snakket med hovedlæreren
På fritida, etter at leksene er gjort, har alle barna plikter. Som å mate husdyra.
Men å hente vann i brønnen er muligens en risikosport ungene ikke får lov til å utøve.
Ait Abdi ligger ved foten av Atlasfellene, 800 m.o.h.
Fortsatt har familiene husdyra i samme hus som de bor i.
Praktisk med hensyn til varme om vinteren og kort vei til melka f.eks.
Landsbyens hammam, fellesbadet.
Moskéer er ofte ikke så prangende som mange av de praktbyggene vi ser i reiseguider og skrytebøker.
Her er Ait Abdis bedehus, som også er landsbyens møtelokale når slikt trenges.
Det ble spurt om vi hadde esler i Norge,
i Marokkos fjell - og ørkenområder er denne trofaste medhjelperen å se uansett hvor du snur og vender deg.
Vi ble invitert på både lunsj og middag. Da kom det også mange andre innom.
Som sikkert var nysgjerrig på hvem Omar hadde med fra byen denne gangen.
En meget hyggelig og pratsom gjeng. Det tragiske er selvsagt språkbarrieren, selv om Omar oversatte en del, skulle jeg gjerne deltatt i samtalen på en aktiv måte. Berberne snakker et helt eget språk, umulig å forstå for en araber, og selvsagt for meg. Innad hos berberne er det heller ikke like lett å forstå alle dialektene. Ble det meg fortalt.
Tre av landsbyens hedersmenn. Omars far helt til venstre.
Inne hos Omars far og mor, her poserer storebror i kjøkkenkroken.
Selvsagt går hønene fritt omkring, men ser en godt etter vil en også skimte ei av kyrne i bakgrunnen.
Omars mor.
En opplevelsesrik dag for oss. Ikke alle forunt å komme så tett innpå en smilende landsbybefolkning i løpet av noen få timer
