L U A N G   P H A B A N G

2011

L A O S

Etter en lang busstur, 40 mil på 11 timer, kom vi fram til det indre av Laos. Som den skarpe leser vil ha oppdaget har jeg utelatt "R" i Phabang. Her er det divergerende oppfatninger ute og rår. Både blant byens innbyggere og diverse guidebøker. Jeg valgte altså uten r.

Bussen vår fikk (selvsagt) motorstopp i fjellene før Luang Phabang, men hva gjør vel det når en mobil Buddha passerer oss.

Noe av det man må få med seg i Luang Phabang er når de mer en 200 munkene går omkring med tiggerbollene for å samle inn mat. Folk fra byen (for det meste damer) sitter da rundt omkring og gir dem en neve ris. Munkene skal leve på almisser den tiden de gir sine liv til Buddhas ære og lære. Folk som gir blir velsignet med et godt liv, samtidig kunne det se ut for meg som om det ikke var så rent lite omsorg med i bildet. Munkene er i all hovedsak unge gutter, jeg så ingen jenter, og de damene som satt langs ruta ga dem et oppmuntrende smil på veien. Det varmer nok en guttesjel som må være borte fra foreldrene sine flere år.

Det er alltid noen som skal tjene penger.

Denne damen går rundt og selger ris til turistene slik at de kan gi sin skjerv til munkene.

Luang Phabang, eller Laos for den saks skyld, i et nøtteskall: munker, mopeder og tuktuk

Kan ikke tenke meg at en norsk konfirmant hadde vært fornøyd med en neve ris til frokost.

Samtidig tror jeg disse guttene lærer mer om dannelse og kultur enn både

kirka og humanetikerne klarer å dytte inn i en jevnaldring i oljestaten oppe ved Nordpolen.

Hotellet mitt, Villa Senesouk, ligger midt i smørøyet for munkefotografering.

Tempelet rett overfor hotellet heter Wat Sene, derfor hotellnavnet tipper jeg.

To glade givere med glimt i øyet.

Overskya denne morgenen, kanskje var det meldt regn? Paraplyen brukes også i stedet for solkrem.

Det er godt å få med et smil på veien fra omsorgsfulle damer i moden alder.

Etter en god halvtime er det hele over, og selgerne går hjem med sine varer.

Luang Phabang, med sine 60.000 innbyggere ligger svært landlig til på ei halvøy der elvene Nam Khan og alle elvers mor, Mekong flyter sammen.

Me i Mekong betyr mor; Kong er selve navnet på floden.

Dette er Nam Khan, her var det faktisk et aldri så lite snev av bade- og sol-liv. Omgivelsene kan en i alle fall ikke klage på.

Tror det var flest turister som benyttet seg av elva som badeplass.

De lokale prøvde heller å utnytte ressursene i selve vassdraget.

En drøm jeg har hatt siden jeg så det første bildet av disse garnfiskerne, var å oppleve det selv.

Jeg kravlet meg ned til elvebredden der jeg så en mann i en båt.

Akkurat i det jeg kom ned forberedte han seg på et garnkast. Mer flaks går det ikke an å ha.

Å balansere i en slik båt og kaste garnet på denne måten, krever øvelse.

En programleder på Travel Channel prøvde kunstykket, som resulterte i et ufrivillig, men forventet bad.

En kommer ikke utenom templene i Laos, de finnes absolutt overalt.

Dette er det første jeg ser når jeg går ut hotelldøra.

En må bare bli imponert over de mange Buddhafigurene som er plassert rundt omkring på tempelområdene. Denne er inne i ei grotte i fjellet.

Og disse figurene kom du til om du fortsatte innover i grotten, gjennom en trang passasje.

Dette templet skal være svært gammelt, nesten tusen år såvidt jeg forsto.

Ei fabelaktig utsikt kan i det minste munkene glede seg over.

Tempelet ligger på ei høyde midt inne i byen. Attraksjonen ved siden av utsikten, var ett av Buddhas mange fotavtrykk.

Er du guddommelig finnes det selvsagt ingen grenser. For hvor du setter foten.

Det er mange ferjer i drift over Mekong. Mekong er ingen elv står det skrevet, men en flod. Verdens tiende mest vannrike sådanne, og mer enn 4000 km lang. Fra Tibets høyfjell til deltaet de ni drager i Vietnam. Laos liker å kalle seg "the Jewel of Mekong". Jeg er selvsagt helt enig. På det bredeste er Mekong 14 km tvers over. Det er langt sør i Laos, og selvsagt i de deler av året da det regner.

Både personer og motorisert last ble fraktet over.

Tror muligens ikke denne ferja ville blitt godkjent i Norge?

Slike båter går også i skytteltrafikk fram og tilbake, det strømmet på med folk som skulle hjem fra jobben, eller fra et ærend i byen.

Brygga lages av tømmerstokker og båten fylles opp til siste plass om nødvendig.

I vår lille boble langt mot nord, lever vi en beskyttet og regulert tilværelse.

Med advokathjelp om vi skulle falle i vannet. 

Det er ikke lenge å vente på neste båt.

Men hva gjør vel det, når det er dette du kan betrakte i mellomtiden.

Nattevakta på hotellet kunne fortelle at han kom fra en landsby et par timers mopedtur fra Luang Phabang. En landsby der de hverken snakket eller forstod lao. Elektrisitet fantes ikke, de hadde ikke engang bil til disposisjon. Han været nok min interesse for å kunne se et slikt sted. 42 km (hver vei) ble den unike mopedturen på, med en ikke ubetydelig høydeforskjell. De siste 23 km på grusvei av nokså grei kvalitet. Men han kunne fortelle at i regntiden (mai - september) var det omtrent umulig å ta seg fram til landsbyen.

Vi la inn mange fotostopp underveis, ikke minst var det nødvendig for den aldrende fotografen å få igjen førligheten i de deler av kroppen som fikk føle mopedsetets behandling mest. Flere familier var samlet for å hugge ved til seg selv og for salg. Det brukes en god del ved. Maten varmes sort sett i ei panne over et bål, til og med på fortauene sitter folk med små ildsteder i en eller annen form.

For meg ser det ut som om damene gjør nesten alt av arbeid. De planter ris, luker ugras, bærer de tyngste børene, lager maten, passer ungene og mater dyra. Det er sagt at "Laoittene" er verdens mest avslappede folk. Om det  ikke kan legges inn et eller annet morsomt element i det de gjør, er det ikke verdt anstrengelsen. Dette gjelder i all hovedsak mennene etter det jeg har observert. I Lonely Planet står det at uansett hvor mye mennene jobber, gjør kvinnene det dobbelte.

Det er januar og vinter.

Indokinahatt og olabukse i åkeren.

80 % av unger i skolealder går på skole, den samme prosenten kan lese.

Vi passerte mange landsbyer på vår vei til målet. Da lærte jeg hvorfor noen hus står på stolper.

Jeg trodde det hadde med regntida å gjøre, men det var feil.

Grunnen er at da kan hønene og grisene ha tak over hodet om de ønsker det. Frittgående som de er.

Samling foran eneboligen. Mye er av bambus, veggene vi ser her er flettet av dette treslaget.

Opptil flere unger under løpestadiet syntes nok den meget høye mannen med et helt annet utseende var nokså skummel.

Da er det godt å ha pappa i nærheten.

Typiske hus i mange av de landsbyene jeg så.

Det er en noe annen standard på norske eneboliger.

Så vidt jeg kunne se var det hverken fuktsperre eller Glava i veggene.

Av plantemateriell lages en slags vifte som skal brukes til nyttårsfeiringen.

Om jeg forsto min ledsager riktig, var det mennene som ikledde seg dette for å ønske det nye året velkommen. Dette skjer i april en gang.

Mitt befordringsmiddel. Jeg måtte gå noen av bakkene, motoren klarte ikke å dra en halvfeit européer opp de verste kneikene. Her møter vi folk fra landsbyen til min sjåfør, noen km og mange høydemeter fra selve boplassen. Etter redskapen å dømme skal damene samle et eller annet de må kutte eller skjære. Kanskje det samme som en ser på to av bildene lenger ned på siden?

Selv om mannfolka var hjemme, måtte mor ha med seg ungene på jobb.

Det er mulig denne er avhengig av flytende føde, og da er det like greit.

Jeg spurte ikke om det var ett års barselspermisjon og om mannfolka hadde rett på deler av den. Heldigvis vet de ikke noe om Norges velferd og økonomi. De har ikke hørt om Petter Northug en gang. Slik sett er det greit å være trønder her, en slipper å stå til ansvar for langrennskongens manglende folkeskikk.

Landsbyen ligger høyt over det meste, og midt i jungelen. Dette er veien vi kom på.

Ungene var tildels meget skeptiske til en stor og lys mann med lite hår.

Men det var helt greit å ta bilder, og da de fikk se seg selv trakk de i det minste litt på smilebåndet.

Nok en som lurer på hvem i all verden dette vesenet er for noe. Da er det godt å ha storesøster til å trøste seg.

Bondegård på Laovis. Landsbyen heter Longlan på Mon Khmer - språk. Det betyr noe sånt som lykke i livet, særlig helsemessig.

Hønsegården.

Grisehuset var av bambusstammer. Det samme materialet jeg brukte som fiskestang da jeg tråkket mine barnestøvler langs Gaulas bredd.

At disse takene holder vannet ute i regntida, er for meg ei gåte, men det ble påstått at det var slik.

Her er hanen plassert i buret sitt under huset. Kanskje venter den på en verre skjebne?

Hønemor er hønemor. Også i Laos.

Valper var det mange av. Overalt. Men søte er de, og farlige var de ikke, hverken de eller alle løshundene.

Ikke alle gråt da de så fotografen.

En kan tenke seg at det ikke er lett å holde husene rene i regntida.

Vil tro at ei god, norsk husmor ville ha vært på randen av både det ene og det andre om ho skulle ha holdt slike husholdninger sølefrie. For ikke å snakke om pappa som er hjemme med barselspermisjon.

Mange prøvde å gjemme seg da jeg spurte om å få ta et bilde.

All aktivitet foregår utendørs, de har ikke strøm i denne landsbyen, og ingen vinduer i husene sine.

Damene i landsbyen broderte for markedet nede i Luang Phabang, derfra kom det oppkjøpere en gang i blant.

En kan tenke seg hvor mye disse arbeiderne tjente i timen, når en ser på prisene en må betale under teltdukene i byen.

Regner med at denne mannen lærer opp gutten til et eller annet håndtverk. Det så i alle fall slik ut.

Folk gravlegges utenfor selve landsbyen i dag, i gamle dager ble gravene, i alle fall til de noe mer fremtredende i lokalmiljøet, lagt inne i selve landsbyen på denne måten. Her ligger en "høvding" fra en god del år tilbake ble det meg fortalt. De er heller ikke buddhister, men har en tro bygd opp rundt spiritisme, spøkelser og mer jordnære objekter. Som planter og dyr selvsagt, men også troen på penger skal visstnok være tilstede. Slik sett har de jo noe til felles med de fleste mennesker. Den franske tenkeren Voltaire sa en gang: "Når det blir snakk om penger, virker det som om alle har samme religion."

All jobb foregår manuelt, her renses belgene for bønner.

Det virker som om de fleste har usedvanlig god tid.

Å samles rundt bålet for å lage mat, er en viktig del av tilværelsen.

Laos er i støpeskjeen når det gjelder skolegang, det finnes organisajoner som prøver å få skole i alle landsbyer i hele landet. Jeg snakket med en som jobbet med dette. Han var med og ga ut bøker som jeg (og alle andre) kunne kjøpe, men ikke fikk beholde. Den skulle gå til unger på en skole der de rett og slett aldri hadde sett ei bok! Han mente det var skole i hver landsby i dette meget utilgjengelige landet nå, men fattigdommen setter selvsagt sine begrensninger på hva de har av utstyr. Digitale tavler ligger muligens noen år fram i tid. I den landsbyen jeg er nå, snakket de språket mon khmer. I Laos har de tre "hovedspråk", og før alle kan lao blir dette ødeleggende for en nasjon. Siden bare halvparten av de vel 5 millioner innbygerne snakker hovedspråket, kan en tenke seg hvor mye av informasjonen som går den andre halvparten hus forbi.  Mye av energien går ut på å lære alle dette språket. Det er nok langt fram til de har nasjonale prøver i dette landet. Huset på bildet er lærerboligen i Longlan. En lærer kommer opp fra Luang Phabang med jevne mellomrom for å holde skole. For oss i Norge er dette aldeles uvirkelig. Men helt sant.

Min "guide" inviterte meg inn til sin oldemor. Hun ønsket bare å dø, alle hennes jevnaldrende lå under torva. At hun skulle være 115 år gammel tror jeg likevel er i overkant av det mulige. Hun satt inne i et mørkt hus, hvor ei åpen dør og sprekker i veggen var eneste lyskilde. Noen ganger satt hun rett utenfor huset, da lagde hun de "vispene" vi ser på gulvet bak henne. Vi "forstyrret" henne midt i matlagingen. Så vidt jeg kunne se var det litt kokt ris. Jeg spurte ikke om hvorfor hun ikke var på eldresenter. Hennes datter er bestemor til min motorsykkelfører. For en god del år siden ble bestemoren alvorlig syk og måtte på sykehus i Vientiane. Fly var eneste mulighet for å redde livet hennes. For å få råd til flybillett og sykehusopphold måtte de selge en bøffel og et av de tre husene de hadde bygd på eiendommen sin. Velferden i vårt land kan jeg rett og slett ikke snakke om en gang i Laos. Når da noen vestlige pruter på prisen for å gå over ei av bambusbruene i Luang Phabang, blir jeg rett og slett flau.

På tilbaketuren måtte vi også legge inn noen fotostopp.

Denne gutten har vært med sin mor og kuttet strå, som de lager sopelimer av.

Tidlig krøkes en god sopelimemaker.

Vedinnsamling, det kunne virke som skogen var fri for alle. Diskusjoner om løypekjøring og slike uvesentligheter slipper de i Laos. Men jeg hørte rykter om at kineserne var sterkt inne med veibygging bl.a. Det er ofte slik de begynner, den smarte naboen i nord. Etterhvert vil de utnytte den enorme ressursen skogen i Laos er, ble det meg fortalt.

Damer og unger jobber. Jeg tror ikke jeg har sett en eneste overvektig lao.

Hva de tenker om en god del av de som vagger omkring i gatene,

og som snakker amerikansk eller tysk, må gudene, eller Buddha, vite.

Tilbake i Luang Phabang igjen kom jeg over noen folkemusikere som øvde på et program de skulle ha.

Sammen med noen som danset tradisjonelle laodanser.

Ofte inntar jeg min lille lunsj ved Nam Khan, ei sideelv til elvenes mor, Me Kong.

Luang Phabang mot sørvest, fra byens høyeste punkt.. Elva er Nam Khan.

Snur en seg er det gamlebyen en ser. Den ligger på ei halvøy mellom elvene Mekong og Nam Khan. Dette er Mekong.

Det er ikke bare i Norge vi har "blåne bak blåne".

Etter mørkets frembrudd kommer kveldsmarkedet virkelig til sin rett.

Flere hundre meter av hovedgata er satt av til et uttall "butikker".

En kan ikke klage på omgivelsene heller. Gamlebyen står på UNESCO´s verdensarvliste, det sier ikke så lite det.

Under teltduken kan du få kjøpt det meste.

En båttur eller tre på Mekong hører selvsagt med. Tok meg en solnedgangstur til et par landsbyer langs elva en ettermiddag.

Det er godt å varme seg i januarkulda.

En fornuftig måte å frakte mye på, det merkelige er at jeg ikke har sett en eneste mann bære på denne måten.

Ikke på så mange andre måter heller forresten.

Damene forlyster seg med boccia. Og de lo godt da jeg ville ta bilder. Og enda bedre da de så bildene.

Denne gutten vet nok ikke hva dataspill er for noe.

Men han er høyst sannsynlig like lykkelig som sine vestlige brødre med pappesker fulle av lego,

Märklinsett på loftet og dataspill på PC´n.

Mekongfisker

Slik skal det gjøres!

Men fisk ble det ikke i dag heller.

Kveldsstemning over Mekong. Bildet tatt fra det høyeste punktet i Luang Phabang.

En båttur 25 km nordover Mekong er noe man må ha med seg i følge all tilgjengelig reiselitteratur.

Filosoferende munker langs elvebredden i morgentimene er noen av opplevelsene langs den store elva.

 Hovedhensikten er å besøke huler med tusenvis av små og store Buddhafigurer.

For Buddhister enda et sted å tilbe og meditere.

For oss andre et interessant sted, der ikke minst båtturen er verdt timene det tar.

Buddha i flertall.

Turister strømmet til fra et utall båter, ikke alle var like konfortable med flytebrygger av bambus.

Skipperne ventet tålmodig på at passasjerene skulle vende tilbake til skipet.

Det blir mange vandreturer rundt omkring i byen og dens nærområder.

Siden absolutt alt er annerledes enn i fedrelandet rundt polarsirkelen, er det til stadighet noe nytt å observere.

Denne morgenen vandret jeg langs Nam Khan for så å krysse elva på bambusbruer.

Som helt sikkert raser sammen en gang. Men ikke i dag.

Turister må betale for å gå over, tror det var 5000 kip = 3,50 kr.

Jammen hørte jeg ikke en eller annen stå og diskutere prisen med billettdama i bua på den andre siden.

Ville ha rabatt da de var 4 personer. Skal du tape ansikt overfor lokalbefolkningen, er det greit å gjøre akkurat slik.

Disse jentene bodde på "den andre siden", og satt og koste seg i skogkanten. Med godteri.

Fiskebåter i opplag?

På gata sitter selgerne og håper på god omsetning. Denne dama selger grilla bananer og annen frukt, fra morgen til kveld.

Her stekes det flesk ser det ut til. Stort sett er folk meget velvillige til å være fotomodeller.

Slike "ovner" finnes overalt i byen. Her forberedes kveldens ris, den dampes over kokende vann. 

Fra en kjele som står oppi ei wokpanne. Den blir brukt senere når kundene bestiller "fried rice with vegetables" f.eks.

Som jeg ofte gjør.

Et lite utvalg av hva som serveres på en laorestaurant.

Airbag. Til og med susende forbi småskolen i Luang Phabang.

På min vandring kom jeg over disse munkene som hadde rytmisk instruksjon av munken i burgunderfarget kappe. Flottere øvingslokale skal en lete lenge etter. Stortromma blir brukt både titt og ofte. Det virker som om den fungerer som enslags "kirkeklokke", for å varsle om at nå skjer det et eller annet.

Jeg spurte resepsjonistene på hotellet om alle hadde vært munker, men da lo de. Slik var det ikke. Det var kun gutter fra fattige hjem, gjerne litt ute i distriktene, som valgte dette livet for en periode. Og grunnen var ganske logisk, de fikk gratis skolegang, tempelet betalte skolen for guttene. En meget fin tanke, som fungerer. Flere av de oransjekledde pratet brukbart engelsk bl.a. Denne ettermiddagen satte jeg meg på trappa til ei av bygningene i tempelet og prata med flere av guttene. Den yngste var 12 år, han kunne fortelle at minimumsalderen for opptak var 11 år. Denne oppvakte 12-åringen visste til og med hvor Norge var, og kunne fortelle det til de andre som sto eller satt rundt meg. Da jeg forklarte at det var snø opp til magen, ble jeg temmelig eksotisk. Men de visste hva det var, og de hadde sett på TV at de kjørte nedoverski i alpinbakker. Det kom også en velvoksen, kortklipt bort til oss. Det viste seg at han var fra Korea, og skulle være her i 6 uker før han dro til Thailand for den samme perioden. Deretter var det tilbake til Sør-Korea og et vanlig liv. For meg er det dette som gir de største opplevelsene, å møte mennesker og prøve å suge til seg en del av sjela på de stedene en er. Jeg blir fort mett av prangende byggverk og overbefolkede turistdestinasjoner.

Et vanlig innslag i bybildet.

Min vandring denne formiddagen er slutt. Det er minst en tuktuk på hvert gatehjørne, og sjåførene spør alltid om du skal ha skyss.

Da sier de bare "tuktuk". Fargerike og spesielle kollektivtransportmidler er det i alle fall. De leveres ikke med piggdekk.

Fullmåne i Laos

Buddha har sine vestlige tilbedere også.

Jeg tok ferja over Mekong. Her er takstene, det morsomme er at passasjerer uten noe av det som er nevnt ovenfor, gikk gratis. Noe som ikke gjaldt for meg. Jeg betalte det samme som "motorbike". I forhold til størrelsen på meg, og en Lao med motorsykkel kunne det også stemme omtrent. Uansett var det verdt sine 10.000 kip = 7 nkr.

Styrhuset på ferja. Roret ble betjent med et gammelt Mitsubishi-ratt.

Legg merke til ølkassen med tomme Beerlao-flasker. Men vi kom over.

Jentas foreldre drev tydeligvis ferja, ho ble en liten maskot ombord.

Passasjerer

På den andre siden var damene i full gang med klesvasken.

Tørkestativet.

En helt annen verden møtte meg bare en kort elvekryssing fra Luang Phabang.

Tømmerstokker klare for bearbeiding på et sagbruk.

Trevirke er det desidert mest brukte byggemateriale i Laos, en råvare de har uhorvelige mengder av.

Papaya

Før.......

....etter.

Denne mannen skulle ha med seg rissekken over Mekong.

Handleturen er unnagjort.

Og jeg drar tilbake i passasjerbåt. Det er ikke langt fra Mekong og opp til ripa.

Hverdag for de som bor på den andre siden, ei eksotisk opplevelse for meg.

På min vei til nok en turistmagnet, fossefallene i Kouang Si, passerer vi mange bondegårder. Det dyrkes for det meste grønnsaker, belgfrukter og salat. Og selvsagt ris i massevis. Laos har verdens mest makelige befolkning i følge en markedsleder innen reisebøker. I Indokina blir det sagt at "de driftige vietnameserne planter risen, folk i Kambodsja ser på at risen vokser, mens laoittene hører den gro."

Kjøtteter.

Akkurat slik fossefall i jungelen skal være.

Med Fantomet......

....og Sala Palmer i vill lek fra trærne.

Kvernkallen er nok ingen norsk oppfinnelse.

Utrolig idyllisk, selv om mengden turister og tilrettelegging ikke gjorde det særlig romantisk. Om det var hensikten.

Engletrompeten vokser vill i disse traktene.

Badekulper var det overalt.

Tilbake i byen igjen. Vedbiler drar rundt og forsyner folk med brensel.

Andre selger suppe fra mobile kjøkken.

Noen har investert i enda raskere kiosk.

De fleste forlanger derimot at kundene skal komme til dem. Denne jenta tilbyr tøfler dekorert med elefanter.

Det blir ikke mangel på appelsiner med det første.

Hva skal en ikke oppleve? Julenisseluer på appelsinmarkedet var helt i ytterkant av hva jeg forventet å se.

I de indre jungelstrøk av indokina. 

Med en gang trodde jeg det var to av førsteklassingene som hadde gått feil på nissemarsjtilbaketuren fra Elverhøy.

Jeg syklet til det lokale markedet noen km utenfor sentrum.

Et kjempestort område hvor det selges alt fra biff og levende fisk, til bøker, sko og mobiltelefoner.

Fersk fisk.

Kunden til venstre.

Giljotinen er fortsatt i bruk. Laos er jo en gammel fransk koloni.

Et utvalg av det meste du trenger for å "fiffe" opp smaken på den hjemmelagede middagen.

I korgbutikken var det stort utvalg.

Så enkelt kan man opplyse om hvilken bransje man driver i.

Gatemusikantene spilte stort sett uten pause. Om de hadde publikum.

Dette instrumentet var nytt for meg.

Elektrikerne har en stor jobb foran seg den dagen de ikke tillater slike koblinger.

Det er kjerringtorg hver eneste kveld i Luang Phabang. Her forberedes kveldens sjarmøretappe.

På vei til templet.

Tempelområdet har innkvarteringshus og alt det en trenger for å overleve.

Tre av de jeg pratatet mest med pga deres engelskkunskaper. Veldig hyggelige, unge gutter som gjerne vil ha skolegang, men ikke har råd til det om de ikke blir munker for en periode.

Bak dette vinduet skjuler guttenes vaskerom seg.

Rundt fullmåne synger munkene aftenssang i templet i det sola kaster sine siste stråler over oss. Jeg var så heldig å få med meg kveldssangen i Wat Sene flere kvelder. Stemningsfullt og vakkert!. Jeg fikk også ta opptak av sangen, på min MP3-spiller, selv om kanskje ikke fornemmer stemningen på samme måte som å sitte i disse omgivelsene, gir det en liten pekepinn på hvordan det høres ut.

Bønn

Praktbygg på området til Nasjonalmuséet.

Munkene utfører det meste av arbeidet selv innen tempelområdet. Her skal det vannes blomster.

Kosting av gårdsplassen er et viktig gjøremål.

Ferdig med jobben.

Slik ser det ut i gata fra hotellet mitt og inn mot byen tidlig om morgenen.

Her sover ikke turistene lenger enn til kl 6 heller.

Det er viktig med tidlig opplæring for å bli en god risutdeler.

Da kan en gi mat til munkene i mange år.

Wat Xiang Thong, 500 år gammelt tempel. Like ved hotellet mitt.

Det er nok ikke gull alt som glimrer, men du verden så praktfullt i solnedgangen.

Et tempel (Wat)  består av mange bygninger, også innkvarteringsløsninger for munkene. Dette er fortsatt Wat Xiang Thong.

Laos ble kalt "the land of a million elephants", nå er antallet redusert til stakkarslige 1600. Heldigvis finnes det ildsjeler som prøver å bevare i alle fall noen av de prektige dyra i den indokinesiske jungelen. Jeg meldte meg på elefanttur, noe jeg absolutt ikke angret på. Det turistbyrået jeg brukte, var også aktivt med for å bevare elefanten i Laos. En god del av de pengene jeg betalte, gikk direkte til landsbyen som drev med dette. Slik at arbeiderne kunne ha ei akseptabel lønn og nok mat til storeterne. Det største problemet med elefanten er at de er uhyre ressurskrevende, det er ikke lite mat og vann som går med til de 9 elefantene hver dag. Bambus og ananasblad er det beste de vet visstnok, og like ved denne "Elephant Village" var også "Pineapple Village", derfra fikk de ananasblader fortalte guiden.

Vi fikk en times ridetur, i solide seter.

Halvparten av turen gikk elefantene i elva, Nam Khan, den samme som renner ut i Mekong ved Luang Phabang.

Her har jeg tatt over jobben for elefantføreren.

Tilfeldigvis ble jeg plassert på samme elefant som en barneskolelærer fra Tokyo.

Hun var i Laos på helgetur. Direktefly fra Japan til Luang Phabang, 7 timer hver vei!

Etter elefantturen fikk vi med oss en båttur på elva. Her er guiden vår som utsiktspost foran i båten.

Utrolig tett jungel der det ikke hadde vært menneskelig aktivitet.

Elva blir brukt til å frakte nødvendigheter.

Her er en båt fylt til randen med tømmerstokker som kanskje skal selges til sagbruket ved Mekong?

Selvsagt fiskes det mye, her er det to gutter som drar et garn mellom seg, vi ser hodet på den ene foran båten i bildet.

Jenta i båten staket seg foran og tok med seg guttene oppover elva igjen. Ingen liten kraftprestasjon for ei spe jente.

Andre fisket slik.

Omgivelsene klager ingen over. Jordbruksområdene ligger naturlig nok ned mot elva.

Jeg så ofte folk gå med store "hagekanner" som de fylte med vann for å vanne grønnsakene med.

Elektriske pumper var en sjeldenhet, selv om jeg faktisk så noen få.

Guddommelige sykler. Du er i alle fall sikret en velsignelse med på reisen.

Sykkelutleie var det overalt i byen.

Midt inne i Luang Phabang er det også et "morning market". Her selges det for det meste matvarer. I alle varianter.

Det sies at det ikke bør spises mengder av fisken i Mekong.

Folk i Luang Phabang klaget på at kineserne slipper ut mye gift og forurensning i elva.

Det er ikke mer enn 300 km til grensa mot stormakten i nord.

Nå er ikke jeg sikker på om all kloakken i Laos blir renset heller.

Torgkjerringene har stått opp tidlig, og nuddelsuppefrokosten nytes mens salget pågår.

Suppe spises med pinner og skje.

Ungene må være med mamma på torget.