A Di Da Phat

H U O N G   P A G O D A

P A R F Y M E P A G O D E N

V I E T N A M

For å komme til Parfymepagoden må du ta buss fra Hanoi et par timer, for deretter å bli fraktet i båt en time på Yen-elva

Jeg ble invitert med til pagoden av Song, som står til venstre i bildet. Hennes bror er munk i tempelet, og vi skulle overnatte fra fredag til søndag. Denne flotte gjengen ble mitt reisefølge denne helga: Song, Thu, Songs tante, bestemor og ei venninne av tante.

Bussturen endte i My Duc, der det var et anseelig antall flytende fartøyer til disposisjon for besøkende. I løpet av den helga jeg var der var det ikke vanskelig å skjønne at det var behov for tusenvis av båter til å frakte pilegrimer inn til pagoden.

Å bli rodd innover denne elva var som om alle dømmer om Sørøstasia gikk i oppfyllelse på en gang. I et landskap jeg bare hadde sett på bilder fra Vietnam, gled vi stille fram mot tempelområdet.

De eldste bygningene er fra 1686, men mange av de mest kjente pagodene er bygget og innviet omlag 100 år senere, i siste halvdel av 1700-tallet.

Rent helsemessig ble det ei utbyttesrik helg, munkene spiser bare vegetarmat, noe vi også gjorde da vi inntok våre måltid i det aller "helligste".

Songs bror har vært (buddhist-)munk fra han var 26 år gammel. Å bli munk er ei meget vanskelig avgjørelse som tas i samråd med familien. Foreldrene er som regel ganske motvillig til slike forslag. De mister en sønn. Til gjengjeld får de en garanti for at de i deres neste liv ikke vil havne blant laverestående individer.

Jeg føler meg beæret som ble invitert til å være i pagoden denne helga, ei opplevelse munkene mente jeg var den første utlending noensinne som fikk være med på. I bildet ser man mine to meget gode venninner og studenter, Thu ved siden av meg, og Song. Jenta til høyre er ei meget god venninne av de to, og det er spreke jenter, alle tre spilte på Vietnams ungdomsslandslag i fotball for noen få år tilbake.

Denne fullmånehelga kulminerer Buddha-festivalen som varer i omtrent 3 måneder etter det vietnamesiske nyåret. Noe som krever uante mengder med mat bl.a. Frivillige fra hele Vietnam kommer for å hjelpe munkene med å gjennomføre festivalen. Her ser vi 4 damer som lager 700 vegatar-vårruller til lunsjen neste dag.

Thu og undertegnede fikk instruksjon i vårrull-laging og bidro med et par hver til morgendagens måltid.

Pagoden med moren til alle verdens folkeslag er en viktig del av tempelområdet. Her ser vi fullmånen også, bak trærne over helligdommen.

Neste dag valgte vi å gå den flere kilometer lange turen til Huong Tich Cave, en gedigen hule som er innviet til buddhas ære, som mange av hulene i dette området selvfølgelig er.

Thu og meg var førstegangsbesøkende, men med Song som den fødte guide følte vi oss trygge på at vi kom fram dit vi skulle.

Et sveitsisk firma fikk oppdraget med å bygge den mer enn 2 km lange kabelbanen opp til Huong Tich Cave, men vi følte oss spreke nok til å vandre 4 km langs stier og opp trapper til vi var i hulen.

Det anbefales å gå, i det minste en vei, det er magne idyller og interessante steder å se langs den brosteinsbelagte stien.

Og ikke minst, du møter mange interessante mennesker

Fremme ved hulen som var pyntet til fest for å ta i mot de hundretusener av pilegrimer som valfarter til pagoden i månedene etter nyttår.

Selv om det var et uhorvelig antall mennesker, gikk det hele forbausende rolig og kultivert for seg.

Dryppvann fra taket regnes selvsagt som hellig, og fikk du en dråpe i hånden skulle den smøres utover ansiktet og de siste restene av dråpen sleiket du i deg.

Det bor 90 millioner mennesker i Vietnam, arealet er omtrent som Norge. Men at jeg skulle møte alle sammen denne lørdagen i Huong Tich Cave, hadde jeg aldri trodd. Det føltes i alle fall slik. Og at det var mer enn en million mennesker innom denne helga, er i alle fall ingen overdrivelse.

Selvsagt er det selgere der det er mye folk. Her bruker de ei gammeldags kjøttkvern til å lage søtsaker.

Som den absolutt eneste utlendingen denne helga, ble jeg mye positiv oppmerksomhet til del. Bestefar, sønn og barnebarn kom bort til mine venninner og spurte om jeg kunne prate engelsk med jenta, som forøvrig, og nokså viktig i Vietnam, var "the captain of the class", den flinkeste i klassen. En meget hyggelig forespørsel, selvsagt.

Men først og fremst er dette et religiøst sted. Her er et par i ferd med å bøye seg 500 ganger for "mother of the people". De sier Buddha på 500 forskjellige måter, i det de reiser seg helt opp i stående stilling, før de igjen inntar knestående. 500 ganger! Da renser de sjela og får velsignelse som varer helt til neste år, da prosessen gjentas.

Mens de litt mindre religiøse inntar sin vegatarlunsj i uteområdet innenfor tempelmurene.

Tre tidligere lagvenninner på Vietnams fotballandslag møttes i pagoden. Jenta i midten er av de frivillige som ofrer en god del av sin tid på å være i tempelet for å bidra med det hun kan. Når hun ikke er i tempelet studerer hun japansk på et av universitetene i Hanoi.

Pagoden er pyntet til fest!

Denne lørdagen er satt av til den store festforestillingen, artister helt i toppsjiktet av det Vietnam kan presentere vil bidra på scenen til ære for Buddha.

Og en mer fantastisk scene enn dette skal det vanskelig la seg gjøre å oppdrive. Med en lyssetting som tar pusten fra de fleste.

De høye herrer hadde selvsagt de beste plassene. Mannen med briller er forøvrig "sjefen" i Parfymepgoden. En meget velskolert og klok mann, som kalles "lærer" av de andre munkene. Om du skulle være så heldig å møte en munk innenfor tempelområdet skal du bruke følgende hilsen: "A Di Da Phat", som uttales slik med norske bokstaver: "A Si Da Fatt". En høytidlig og respektfull måte å si "hallo" på, etter det jeg forsto. Som også brukes om du møter kongelige eller andre personer av meget høy rang.

Konserten, eller festforestillingen om en vil, åpnes som seg hør og bør med lurblåsing.

Deretter gikk det slag i slag med dans......

.... og musikk.

Alle artistene var håndplukket, og noe av det beste Hanoi hadde å by på. Og det sier ikke så rent lite. Utrolig høy kvalitet på det som ble fremført.

Som seg hør og bør samles alle til et fantastisk fellesnummer til slutt. Før "ypperstepresten" delte ut diplomer til alle deltakerne. Artistene og alle impliserte opptrådte forøvrig uten honorar.

Soverommet vårt var en smule spartansk, og vi våknet hver morgen kl 0430, da startet forberedelsene til dagens måltider. Noe som slett ikke foregikk lydløst. Det verste for eldre herrer i slike herberger, er at det er et par hundre meter til toalettet.

Frokost på vietnamesisk er gjerne nuddelsuppe.

Denne dagen, søndag, var satt av til å besøke Songs søskenbarn som gjerne vil bli nonne, i en pagode langt unna "hovedtempelet". I gata ned mot elva og båtene er det butikker på butikker med tilbud for pilegrimene.

Du kan også få kjøpt mange urter til å helbrede det meste av det du måtte ha av vondter.

Jentene syntes synd på en nordbo som ikke fikk sitt daglige brød, men like ved brygga fant de løsningen. Og som en kan se av bildet, den eldre herren satte umåtelig stor pris på omtanken.

Det er stort sett bare damer som ror. En fantastisk treningsform, spør du meg, styrketrening med mening.

Vi rodde "mot strømmen" denne dagen, og som en kan se, det er kanskje like greit å forlate pagoden og det kommende folkehavet?

Mange av båtene var fylt til langt over det forsvarlige. Det er ikke rart om det er mange som drukner om en liten båt går ned i Vietnam eller tilsvarende land. Ingen kan svømme, og redningsvester ble antageligvis sett på som for plasskrevende.

Slik så det ut på elva i de 45 minuttene vi rodde mot strømmen. Hvor mange tusen som skulle til Huong Pagoda denne søndagen vet neppe noen.

Men vi skulle til en helt annen del av kalkfjellene, Huong Tich, Huong betyr forøvrig parfyme. Det sies at en eremitt oppdaget området for 2000 år siden, han fant en mengde huler som egnet seg både til å bo i og til religiøs meditasjon.

Vi ankom landsbyen der stien vår startet, og selvsagt var jeg ikke vanskelig å be da jeg fikk tilbud om å holde ei fiskestang. Det var omtrent som i min barndom, med bambusstang, dupp og mark!

Og jeg fikk da også min første vietnamfisk! folk på brygga ble imponert over at jeg ba om mer mark og at jeg tredde den på kroken selv.

Men vi hadde en lang og bratt marsj foran oss. Omtrent 6 km om vi skulle tro folk i landsbyen.

Men med disse to sprekingene som turfølge var det ingen sak å gå disse kilometrene i svært kupert terreng

Her ser vi ned på landsbyen der vi startet, og ennå er vi såvidt kommet i gang.

Stien er steinlagt, og der det er bratt nok gikk vi i trapper. Om det er regnvær vil jeg tro at det kan være ganske sleipt og til dels farlig.

I dette området av kalksteinsmassivet Huong Tich, er det en mengde huler. Den vi ser her var dyp og hadde en trang passasje og en bratt nedgang inn til det aller helligste.

Offergavene til Buddhas ære varierer en del. Fra lokal frukt til imperialistdrikken fra det landet som prøvde å krige kommunismen ut av Vietnam for ikke altfor mange år siden. Noe som viser vietnamesernes storsinn og tilgivelsesevne. I dag er amerikanerne gode venner med vietnameserne. Men en skal heller ikke glemme at det kan være lurt å en mektig venn, når en vet hvilket naboland Vietnam har i nord. (Kina for den uvitende)

Etter hulebesøket var det fortsatt noen kilometer igjen til pagoden hvor Songs søskenbarn holdt hus.

Vi møtte også noen få personer, denne nonna bærer muligens med seg alle sine eiendeler?

Det finnes de som velger en tilværelse noe utenfor allfarvei. Som denne munken. Han bodde riktignok like ved stien som førte inn i området, men likevel fikk han mer enn nok tid til meditasjon og refleksjon over livet og det som eventuelt følger etterpå.

Da er vi snart framme. Siste trappa opp til pagoden hvor kusina oppholder seg under sitt "treningsopphold" for å finne ut om det er nonne hun vil bli.

Song møter søskenbarnet sitt på kjøkkenet i "klosteret". Og som en ser, hun har fortsatt håret sitt, noe som viser at hun ikke er nonne ennå. Nå skal det sies at foreldrene nekter henne å bli det, de er tildels sinte på slike forslag i følge Song, men maser hun nok vil foreldrene til slutt gi etter. Og som jeg skrev over her, da mister de en datter! En ganske dramatisk omvelting av livet til både familien og den som velger å vie sitt liv til religiøs meditasjon resten av livet.

Et tradisjonelt vietnamesisk kjøkken, dette er er den andre delen, tatt fra samme ståsted som bildet over, men motsatt retning omtrent.

Vi var de eneste lunsjgjestene denne dagen, jeg kan ikke tenke meg at de har så mange andre dager heller. Det er i ganske langt å gå, og ikke minst kronglete å finne fram.

Jeg tilbød meg å ta oppvasken, men det fikk jeg ikke lov til. Men å nyte utsikten fra vaskeplassen som Thu tydeligvis også gjør, bare måtte jeg. I lange drag. Se bildet under her, så skjønner man hvorfor.

Songs kusine oppga som en av grunnene til at hun ville bli nonne akkurat her, var denne utsikten. I tillegg til ren luft og stillhet. Joda, jeg kan faktisk være villig til å forstå, kontrasten til Hanoi, om det er alternativet, kunne i alle fall ikke vært større.

Thu og Song forsikret meg derimot at de aldri kom til å velge et slikt liv. Til det var de for glade i det moderne samfunnet med alle dets fordeler, men også ulemper som de var like klar over.

Ei praktfull jente tidlig i 20-åra som vil velge bort alle goder i samfunnet og ofre familielivet til fordel for et liv blant likesinnede i en pagode ganske så langt fra allfarvei.

Rundt pagoden er det mange huler. Inngangen til denne hulen blir voktet av en munk. Han kunne fortelle at amerikanerne bombet mange huler og pagoder under Vietnamkrigen, men denne klarte de aldri å finne. Det var et lite samfunn her inne, som levde så lenge krigen raste utenfor. Både fødsler og død ble en naturlig del av hverdagen. Og bena til de døde oppbevares fortsatt i spesielle altre inne i hulen.

Takket være mitt vennskap med disse to flotte representantene for Vietnams oppvoksende slekt, har jeg fått opplevelser jeg ikke kunne drømt om i mine villeste fantasier. Først besøket hos Thus familie, deretter denne helga i Parfymepagoden som Song inviterte meg med på. Det uvirkelig blir virkelig!