C H I A N G M A I - F A N G - C H I A N G R A I
22.11. - 06.12.2016
Ping River gjennom Chiang Mai, er sideelv til Chao Phraya som renner gjennom Bangkok, 500 km lenger sør. Bildet er tatt fra restauranten "Golden View" som hermed anbefales. Ikke minst pga Chiang Mai-spesialiteten "Hang Lay", den beste thairetten jeg har smakt!
Jeg tenkte på Chiang Mai, som et slags "mini-Bangkok". Så feil kan man ta. Thailands nest største by ga meg en følelse av å være i en gedigen småby. Utrolig sjarmerende selv om trafikken er ganske heftig her også. Byen ble grunnlagt i 1296, og den eldste bebyggelsen finner en igjen deler av innenfor den 6 km lange vollgraven og rester av muren rundt. Chiang Mai var et religiøst senter, og innenfor bymurene finnes bl.a. templene Wat Phra Singh fra 1300-tallet og Wat Chedi Luang fra århundret etterpå.
Praktfulle tempel i hopetall både inne i selve Chiang Mai og oppetter åsryggene rundt byen.
Mange er munker for en kort periode, en religiøs oppdragelse så og si, og noen blir i templet til de har fullført de skolene de blir kvalifisert for. I motsetning til andre elever betaler ikke munkene selv for undervisningen.
Klimaet i Nord-Thailand er behagelig i månedene oktober til mars. Blomsterprakten er noe av det som gjør fjellene her attraktive for både turister og fastboend å besøke. Parker og områder med både frukt, grønnsaker og fargesprakende blomsterprakt er det mange av.
Som denne "kongeparken" like utenfor sentrum av Chiang Mai.
Royal Park Rajapruek.
Paraplyproduksjonen foregår på "gamlemåten" fortsatt.
Papiret lages helt fra bunnen av.
Og selve paraplyen blir satt sammen for hånd av kyndige damer (og noen få menn)
Det ble påstått at disse kunstverkene skulle tåle regn, men de var nok i utgangspunktet tenkt som beskyttelse mot sola.
Det var "avdelinger" inne i et stort rom for hver enkelt prosess fram til ferdig paraply.
Her lakkes "skjermen" som dermed skulle tåle både regn og sol.
Til slutt får en av mennene bidra, og da er paraplyene klare til salg!
Det selges selvsagt en god del til turistene som kommer på besøk, samt at det leveres et stort antall til "husflidsbutikker" i Chiang Mai-regionen.
Små landsbyer rundt omkring har spesialisert seg på forskjellige produkter, sølvarbeider, paraplyer, eller som her, silkeproduksjon.
Her kokes puppene med silkelarven inni. Silken blir av bedre kvalitet om puppene blir tatt like før larven kryper ut, ble det sagt. Dyrevernet står tydeligvis ikke like sterkt i Thailand som i vårt fedreland? Noen av larvene er forøvrig mer heldige enn andre, de blir nemlig plukket ut til å fullføre hele livsløpet for å legge nye egg.
Thaisilken er gul, i motsetning til den indiske som er hvit. Noe som kanskje gjør fargingen noe mer komplisert?
Du får med en engelsktalende guide rundt i produksjonslokalet. Av henne fikk jeg vite at jenta bak vevstolen er 20 år og fra Myanmar (Burma). 10 timers arbeidsdag og ikke all verden til lønn, er likevel atskillig bedre vilkår enn i sitt hjemland bare noen få mil fra denne landsbyen.
Den 6 km lange kanalen (vollgrava) som omkranser gamlebyen i Chiang Mai, er et flott skue. Særlig etter mørkets frambrudd.
Det er også mange rester etter bymuren som beskyttet templer og mennesker mot angrep utenfra.
Fra Chiang Mai tok jeg buss nordover 180 km til byen Fang. Her ble jeg invitert i bursdagsselskap med en usedvanlig hyggelig og glad gjeng thaier fra både nær og noe fjernere.Datteren til bursdagsbarnet er kokk og hadde laget all maten til sin mors fest!
Og rundt midnatt var selskapet slutt og jeg ble kjørt tilbake til hotellet i denne farkosten. Bursdagsbarnet har tatt styringen, forøvrig.
Jeg fikk også være med på et meget spesielt skolebesøk med utgangspunkt i Fang. I fjellene rundt byen, i grenseområdene mot Myanmar, er det mange små landsbyer der forskjellige etniske grupperinger har bosatt seg. Flyktninger fra nabolandet som ikke har noen rettigheter i Thailand. De er rett og slett statsløse. Å gi alle disse minoritetene ID-kort ville blitt for dyrt for Thailand, og resultatet ville blitt at en stadig strøm av folk fra Myanmar ville krysset grensa for å nyte de godene et Thaipass ville gitt dem.
Kongen i Thailand var en snill og klok mann. Å gi disse folkegruppene ID-kort er som sagt en umulighet, men han ga alle landsbyene sin egen skole og en lærer. Ved den skolen jeg fikk gleden av å besøke var det også mulighet for landsbybeboerne til å bedrive husflid som ble solgt på markeder rundt omrking. Slik at familiene kunne ha noen kontanter å kjøpe nødvendigheter for.
Omsorgsfulle personer i Fang har bestemt seg for å støtte opp om denne skolen, en kjøretur på bare 24 km, men det tok oss omtrent 2 timer å komme fram. Det sier noe om vegkvaliteten. Damene hadde laget solide matpakker til alle elevene, og hver eneste en av dem takket på denne måten da de fikk utlevert dagens høydepunkt.
Slik mat spiser disse barna aldri. Alle disse landsbyene er selvforsynt med ris, grønnsaker, frukt og noe kjøttmat som gris, kylling og muligens en hund i ny og ne. Penger er et fremmedord, selv om det selvsagt finnes noen få "bath" i omløp til å kjøpe det aller nødvendigste.
Denne smilende og ytterst sjarmerende jenta tok med seg maten og gikk ut rett etter at læreren hadde sagt at de kunne begynne å spise. Sammen med noen av de andre elevene. Jeg syntes det var en smule frekt, ville de gjemme seg bort for å ha alt for seg selv? Læreren hentet rømlingene inn igjen, og kunne fortelle oss at det slett ikke var slik. Tvert i mot! De hadde aldri sett så mye god mat på en gang og de ville ut og dele med mamma og småsøsken som fulgte med til skolen denne dagen!
Det er ikke mange riskornene igjen!
Dagen før vi reiste opp til landsbyen handlet vi inn mye utstyr til skolen. Papir, fargeblyanter, blyantspissere og mye annet de trengte. Selvsagt skulle giverne fotograferes sammen med lærere og foreldre. Denne skolen er forøvrig av de heldige. Ei svensk dame har forbarmet seg over disse elevene. Hun samler inn penger i Sverige slik at de kan ha en ekstra lærer. Med 40 elever fra 6 til 13 år er det helt sikkert ingen ulempe! Selv reiser hun ned hit to ganger i året sammen med glade givere fra vårt naboland.
Bursdagsbarnet fra noen bilder lenger opp, er en av ildsjelene for å støtte denne landsbyen og skolen, og har med både ektefelle og datter på opplegget. Her er kokkedattera i full gang med å steke japanske pannekaker til elevene. Som står pent og pyntelig i kø for å vente på godsaken. Vi kjørte små lastebiler oppover med både steketakker og gassbeholdere til pannekakebaksten i bagasjen.
Endelig er ventetida over.
Jeg fikk bli med på en runde i landsbyen. Og som en kan ane, blir alle tatt godt vare på i det lille samfunnet. Denne mannen trengte nok noe hjelp til forskjellig, men så ut til å trives godt med tilværelsen.
Tørkestativene var ikke kjøpt på IKEA.
En liten butikk er det også økonomi til å drive.
Det var "ordføreren" i landsbyen som ledet an i omvisningen. En ordfører som blir valgt av landsbybefolkningen på demokratisk vis.
En fluefisker tenker fargerike kreasjoner når en ser slike prakteksemplar av vekkerklokkene som finnes overalt i Thailand.
Det er vel ikke usannsynlig at både den ene og den andre på dette bildet havner i gryta ved en festlig anledning?
Sjarmtrollet mitt har funnet en hun absolutt ikke vil lage middag av.
Etter skoletid er det på tide å bytte ut uniformen med tradisjonsklær. Samme jenta som på bildet over her.
Jeg fikk være med disse fantastiske menneskene rundt omkring i nærområdene til Fang. Vi kjørte rundt i gul taxi med seter på langs. Selv om det ble mye kjøring klarte en gammel kropp seg utrolig bra.
Te-plantasjer er det også i fjellene i denne delen av Thailand.
Minoritetsbefolkningen bor i små landsbyer mange steder i det meget kuperte grenseområdet mot Myanmar. Hardt tiltrengt kapital prøver de å skaffe seg ved å selge noe av det de dyrker.
Kongen finansierer det meste av forsøksjordbruket i nord, han innførte bl.a. jordbær fra Europa. Smaken på disse bærene er selvsagt ikke som de vi produserer i Norge, men et snev av jordbærsmak var det!
Det er dimensjoner over jordbæråkeren! Og til å luke og vedlikeholde åkrene er det jobb til folk fra de små minoritetslandsbyene i området.
Å krysse grensa her er ikke det lureste du kan gjøre. Opptil flere er blitt drept i jungelen på den andre siden, og vi ble på det sterksete frarådet å tråkke for langt inn i nabolandet. Noe vi neppe hadde gjort uansett.
En kort spasertur i motbakke og jeg kom opp til denne landsbyen. Fortsatt er det altså snakk om de av minoritetsgruppene som ikke får ID-kort i Thailand, og dermed ikke har noen som helst rettigheter. Og jeg vil tro at den fattigste av de fattige i vårt fedreland, ville blitt regna som meget velholden om han hadde flyttet inn her.
Men før vi kom så langt passerte vi en eneboer i munkedrakt. Han ville prate engelsk og bød på saft og kjeks om vi hadde tid til en liten passiar. Noe vi selvsagt hadde.
Farvel til munken som fikk notert noen nye engelske gloser på lappen sin.
De første vi møtte var disse to guttene. Som nok var noe skeptisk til en lang nordmann før de skjønte at det bare var et fredelig ærend.
Husene er av det enkle slaget kan man si. Og en skal huske at dette er på omtrent 1000 m.o.h, og nattetemperaturen i vintermånedene kan bli ganske lav. Problemet er at du har ingen steder å gå for å varme deg. Det er like kaldt innendørs som utendørs!
Og når innendørs i tillegg er slik, kan en jo tenke seg at de ullteppene jeg var med på å gi til "skolelandsbyen" kommer usedvanlig godt med.
Om du har lyst til å besøke landsbyer på denne måten, er en helt avhengig av å ha med noen som snakker thai. Det finnes turistopplegg i Chaing Mai bl.a. som selger turer med guide til landsbyer, men det er selvsagt mye mer genuint å komme til steder der de ikke blir invadert av turister daglig.
Om en ser på boforholdene og uteområdene til disse guttene, skjønner en i alle fall at det ikke er det minste rart at de er noe møkkete.
"Men tankene mine får du aldri"
Hvilken framtid har disse barna? Å være født i Norge etter krigen er en Lotto-gevinst som rett og slett ikke kan måles i penger.
Fra Fang var det ny buss nordover, 150 km til Chiang Rai. thailands nordligste og etter manges mening, vakreste provins. Her er jeg 30 km nord for selve byen Chiang Rai. Det vi ser er rismarker der risen er lagt til tørk for siden å bli "banket" mot bakken og en pressening for å samle opp selve kornet med risen inni.
Siden risprisene har vært veldig lave i flere år, prøver bøndene febrilsk andre inntektskilder. Som gummiproduksjon. Men det tar minst 5 år før et tre blir produktivt, og på den tiden kan rågummiprisene også ha forandret seg mye. Men et friskt tre kan gi avkastning i 25 til 30 år, en må nesten regne med at prisene går opp og ned i løpet av et slikt tidsperspektiv.
Den familien jeg var så heldig å få besøke i denne landsbyen, var usedvanlig fattig. Men "gamlefar" hadde spedd på inntekten i yngre dager med å spille folkemusikk for turister inne i byen. Og han kunne fortsatt kunsten!
Her på bredden av Mekong, gikk en av mine drømmer i oppfyllelse. Å stå i sentrum av det gylne triangelet, treriksgrensa mellom Laos, Myanmar og Thailand. Riktignok går selve grensa midt i Mekong, men stort nærmere enn dette kommer en ikke på landjorda.
Kartet viser hvor vi er, og på bildet nedenfor ser en det samme. Det gylne triangel omfatter et kjempestort område (950.000 km2) i disse fjellrike traktene. Fra 1950-tallet og ut forrige århundre var dette verdens største område for dyrking av opiumsvalmuer. Thailand og Laos har fått bukt med problemet så og si, men i Myanmar blomstrer fortsatt den knallrøde, vakre blomsten i mengder. Informerte kilder mener å vite at Myanmar er på andreplass etter Afghanistan når det gjelder å produsere dette narkotiske stoffet i dag.
Her er Mekong med Laos på motsatt side, Myanmar rett fram på venstre side av elva, og Thailand der bildet er tatt fra. Det sies at kinesisk kapital er skutt inn i de to førstnevnte landene, for å bygge kasino. Visstnok de bygningene vi ser med gullkuppel på laossiden, og de husene vi kan skimte i Myanmar.
Thailands konge, Bhumibol, døde mens jeg var i Bangkok, 13. oktober 2016. Denne eiendommen i Chiang Rai var eid av hans mor. Og fungerer i dag som et museum samt at det noen få ganger besøkes av kongefamilien. En av de flotteste parker jeg har sett er i forbindelse med dette "slottet". Kongemoren var en meget godhjertet person, ble det sagt. Hun fikk ordnet mobil helsehjelp og tannbehandling for minoritetslandsbyene i distriktet bl.a. Og brukte folk fra landsbyene til å hjelpe til med daglige gjøremål og det som ellers måtte gjøres i forbindelse med eiendommen sin.
Skulptur ved det hvite templet i Chiang Rai. Gråspurven er ikke i gips.
Wat Rung Khun, "Det Hvite Templet, er en forholdsvis ny severdighet like ved byen Chiang Rai. En av Thailands mest kjente kunstnere, Chalermchai Kositpipat, betaler hele praktbygget av egen lomme. Det ble åpnet for publikum i 1997. Det sto et tempel på samme sted før også, men det ble for dyrt og etterhvert umulig å vedlikeholde.
Etter planen skal hele komplekset være ferdigstilt i 2070! Det ser da heller ikke ut som noe som helst er overlatt til tilfeldighetene.
Til og med fiskene er hvite!
At det er vakkert, er det vel heller ikke stor uenighet om.
En tur til det nordligste hjørnet av Thailand anbefales på det varmeste. Temperaturen i november (til februar) er helt perfekt for oss nordboere, og det er veldig mye å oppleve både i Chiang Mai, Chiang Rai og andre steder du måtte dumpe borti her oppe.
Jeg setter stor pris på en hyggelig hilsen i GJESTEBOKA MI - GUESTBOOK