Tenk deg et land med fjelltopper ragende mer enn 3000 meter over et temperert hav fylt av koraller og fargerike fisker. Et land der 75 %, d.v.s. 15 millioner mennesker, bor i landsbyer med mindre en 500 innbyggere. Et land der disse småsamfunnene klistrer seg til fjellsidene, eller troner majestetisk på uttallige fjelltopper. Med jordbruksarealene som bølgende terrasser under bebyggelsen. Et land der hovedstaden må være det perfekte sted for norske idrettsutøvere som higer etter høydeopphold. Millionbyen, med perfekt, norsk sommertemperatur året rundt, rager 2250 meter over verdenshavene. Et land av smilende og gjestfrie innfødte som gjerne ser deg som gjest i sitt nærområde. Et land med en historie som står beskrevet i flere av de store religionenes hovedlitteratur. Et land som garantert gir deg positive opplevelser du sent vil glemme. Et land der turister er mangelvare.

Men også et land der hver innbygger har 4 skarpladde geværer til sin disposisjon. Et land der en av byene heter Al Qa´idah. Og ryktene forteller, at organisasjonen som har tatt sitt navn etter denne byen, har flere ”celler” innenfor grensene. Et land, som i følge de samme ryktemakerne, huser et ikke ubetydelig antall gamle talibansoldater. Sikkert med et ønske om å ”slåss for saka”, så fort muligheten byr seg. Et land der kidnapping av turister var en yndet syssel for noen få år tilbake. Noe som helt sikkert føles som den mest avgjørende faktoren for de av oss som har en ustyrtelig lyst til å besøke Yemen.

Da flyet smøg seg mellom fjellene helt sør på den arabiske halvøya, skal jeg innrømme at det kriblet litt i magen. Alle offentlige instanser fraråder på det sterkeste en tur til dette landet med villmenn og våpenføre beduiner. Men hva opplever en? Allerede på flyplassen møter vi smilende og hjelpsomme visakontrollører, som stempler deg inn, og geleider deg gjennom passkontrollen til våre ventende guider. Du verden!

Men skeptiske nordmenn lar seg ikke lure av vennlighet? Det kunne jo være et komplott? Guide og sjåfør i araberklær, med Jambiyaen (dolken) festet i beltet, kunne vært avbildet som den perfekte terrorist, i hvilken som helst vestlig avis. Da vi ble avkrevd hele beløpet for turen, etter ankomst hotellet i Sana´a, og våre venner forsvant ut døra med dollarene i lomma, riktignok med en lovnad om å møte oss morgenen etter, var vi slett ikke sikre på at vi ville se mer til våre verter.

Men i Arabia er et ord, et ord. Morgenen etter, presis som avtalt, ble vi hentet, til vårt første møte med det virkelige Yemen: Wadi Dhar, noen kilometer nordvest av hovedstaden, strålte i morgensola. Mandeltrær som kremtopper i den fruktbare dalen, pyntede unger (det er ”idd al-adha”)  som mer enn gjerne stilte opp til et fotografi, og Yemens ”landemerke”, klippehuset, ”Dar al-Hajar” på arabisk, imam Yahya fikk bygd som sitt sommerpalass en gang i 30-åra. Du finner knapt en artikkel om Yemen uten et bilde av dette spektakulære bygget.

Et av Yemens store bidrag til verdens kulturarv, er gamlebyen i Sana´a. Det sies at salige Noahs sønn, Sem, grunnla byen. Noe som forteller at sivilisasjonens vugge like gjerne kan finnes her. Et eller annet sted. Heldigvis våknet noen før denne perlen ble ofret på utviklingens alter. 2000 småsjapper krydrer gatebildet, sammen med eldgamle moskéer, skyhøye minareter og velholdte mursteinshus med sine karakteristiske, hvite gipsdekorasjoner. I vår reiseguide står det at du bør ta med dobbelt så mye film som du forventer å bruke. Det er ingen overdrivelse.

Her kan du kjøpe alt fra hjemmeproduserte slegger til trompeter: Som gammel gardemusiker kunne jeg ikke dy meg. I en musikkbutikk fikk jeg innehaveren til å fiske ned et ”posthorn” fra takskjegget. Etter en liten prøve inne i butikken, ble jeg invitert ut i gata. Og her, midt i gamle Sana´a, fikk jeg en av mine fineste opplevelser som utøvende ”musiker”. Folk stimlet sammen, og etter uttallige repetisjoner av norske trompetsignaler, fortalte ”gamlekara”, med tårer i øynene, at en populær ”konge” i Sana´a brukte trompetblåsere til å annonsere sine daglige turer rundt i disse gatene. At jeg hadde spilt for den norske kongen, omtrent på den tiden Sana´as overhode spaserte rundt i suqene (basarene), gjorde nok også sitt til at dette ble en usedvanlig opplevelse.

Vårt neste mål er Ta´izz, 16 mil nord for Aden. Før vi kom så langt, inviterte sjåføren på lunsj i sitt hus. Han beklaget at det ikke var asfaltert vei de siste 14 km. Vi måtte fortelle at det slett ikke var uvanlig i vårt hjemland. Dette var vi vant med! Det var før vi så ”veien”. Over svaberg, store steiner, gjennom trange landsbyer, på smale eselstier, opp de bratteste jordene. 14 km på 55 minutter. Før vi kom fram til hans lille landsby. Langt oppe i de yemenske fjell. Her opplevde vi en gjestfrihet mange nordboere virkelig har mye å lære av. Kan ikke tenke meg mange av mine landsmenn som vertskap for 3 tilfeldige turister fra Yemen. Der finstua blir tatt i bruk, og norske nasjonalretter serveres på sølvfat? Rent bortsett fra at norsk gjestfrihet stort sett utøves ved grensa. Pr. definisjon er du terrorist hvis du kommer fra denne delen av verden. Kanskje forståelig også? Vi passerte i allefall byen Al Qa´idah. Det sies at en av Osama bin Ladens hustruer kommer herfra.

Fra denne overdådige mottagelsen, sneglet vi oss ned mot ”sivilisasjonen” igjen. Og inn i Jibla. For de med dårlig husk, kan nevnes at det var her de tre amerikanske legene ble drept i desember 1998. På det amerikanske babtistsykehuset midt i byen. Ikke noe minnet oss om denne udåden, der vi vandret blant vakre bygninger og eldgamle moskéer. I en atmosfære så fredelig og vennlig, at vi der og da revurderte vår inngrodde oppfatning av dette landet, ganske radikalt.

Etter ei natt i Ta´izz, ble kursen lagt vestover, mot Thiamaen. Et flere mil bredt og fruktbart sletteland, følger Rødehavet, langt inn i Saudi Arabia. Havnebyen Al Makha var utskipningshavn for kaffe. En forstår at Yemen var en ledende produsent av dette nytelsesmiddelet. Hvis en skriver bynavnet på den måten det uttales, Mocca. Tropiske temperaturer møtte oss når vi rullet ned fra fjellene, og nærmet oss denne bukta som forener det Indiske hav med Europa. Her dyrkes alle de eksotiske fruktene en kan tenke seg. Av innfødte med tydelig opphav i landene på den andre siden av Rødehavet.

Zabid, en av de eldste byene i Yemen (det sier ikke så rent lite), er funnet verdig til en plass på UNESCO´s ”verdensarv-liste”. Å vandre i denne lille byen, er som å gå inn i en annen verden. Et levende museum, med bakere, musikere, landhandlere, frisører, blikkenslagere, slaktere og andre, som livlige innslag i bybildet. Skrytende esler og tutende mopeder kjemper om beste veivalg i de trange smugene. Der det, som overalt i Yemen, kryr av unger. Mer enn 50 % av befolkningen i dette fattige landet er under 15 år. Matematikere bør for øvrig sende en dyp takk til det mer enn 1000 år gamle universitet i Zabid. Under moskékuplene utviklet Ahmad abu Musa al Jaladi sitt matematiske system, Al Jabra. I vestlige ører ble det til algebra.

Natten ble tilbragt i Al Hudeyda, før vi tidlig neste morgen startet på vår tur østover. Tilbake til Sana´a. Frokost på ei lokal kro, hvor bordet ble kostet, før ”duken”, gamle aviser, ble lagt på. Til ære for oss? Ferskt brød dyppet i ekte Yemenhonning, svart kaffe og en atmosfære som bare må oppleves, gjorde sitt til at dette måltidet, som de fleste andre, ble minnerike.

Ved foten av Harazfjellene, peker guiden rett opp. Med godvilje ser vi en landsby klamre seg fast til fjelltoppen, 2800 meter over oss. Al Hajjara, vårt neste mål! Før 1948 bodde jødene i nedre del av denne byen, araberne, som bodde på toppen, stengte porten til sin bydel klokka åtte hver kveld. For å forhindre konflikter og tyveriraid ble det oss fortalt. Ingen hadde noe i mot at naboene tok sin hatt og reiste til det hellige land for mer enn 50 år siden. Om de er enige i at staten Israel ble opprettet og fortsatt eksisterer, forteller historien derimot ingenting om. Hajjara er også et utmerket utgangspunkt for fjellturer. Her kan en vandre fra landsby til landsby, på luftige fjellstier med en utsikt som tar pusten fra selv den mest blaserte alpevandrer. Vår guide anbefalte en 10 timers tur. Det får vente til neste Yemenbesøk!

Kontrollposter på rekke og rad, vil ha dokumentasjon på at vi er ute i vennligsinnet ærend. Ruta vi har valgt, plottes inn i politiets arkiver i god tid før vi ankommer landet. Guiden har talløse kopier som forteller barske kommandanter, mange av dem analfabeter, hvem vi er og hvor vi skal. Vi opplever slike formaliteter som en trygghet. Skulle vi mot formodning bli borte, er det ikke vanskelig å finne ut hvor en skal starte letingen.

Jordbruksareal

Ikke alle har egen bil

Kawkabahn

Dronningen av Sabas rike var et av de best organiserte i oldtiden. I dag ligger hovedstaden i dette riket, Marib, midt i beduinenens hovedområde. Utallige kidnappinger har ført til strenge restriksjoner for besøkende. Bevæpnet politi fulgte med i bilen vår, noe som i det minste gjorde sitt til at passeringen av kontrollpostene gikk smidig. Det er en underlig følelse å beskue 3000 år gamle ruiner av templene der dronningen gikk sine daglige runder. Eller se den like gamle dammen, som gjorde Marib til en oase, hvor myrra og røkelse gav grunnlaget for dronningrikets vekst. Gamlebyen, befolket den dag i dag, står som det klareste monumentet over Sabas fordums storhet.

Gamle Marib, hovedstaden i Saba

Queen of Sheba med sitt harem

Den 2000 år gamle dammen i Marib

På Kalashnikoven skal dronninger kjennes

For rundt 3000 år siden dro denne myteomspunne kvinnen til Jerusalem. Noen måneder etter besøket hos kong Salomo, fødte hun en sønn som siden ble konge i det vi i dag kaller Etiopia. Det er ikke usannsynlig, skriver Tomm Kristiansen i sin bok ”langs Myrraveien”, at Haile Selassie kan strekke sin stamtavle inn i gamletestamentet.

Beduinene her i yttergrensene av den store ørkenen, Rub al Kali, er ikke skikkelig kledt før de har Kalashnikoven hengende over skuldra. Denne russiske oppfinnelsen kan være svært så dødelig. For et par år siden, ble nærmere 2000 av landets innbyggere drept i ”lokaloppgjør” og nabofeider. Heldigvis brukes ikke geværet i særlig grad mot turister fra fredsprisens hjemland. Vår 16-årige datter fikk til og med ekteskapstilbud fra en ung høvdingsønn i Marib. Med geværet sirlig plassert ved siden av matfatet på stedets restaurant, virket unggutten svært så barsk. Men da jeg foreslo at hans utkårede kunne dandere sin yndige figur på den ledige stolen ved siden av, slik at jeg i det minste kunne få et bilde før han tok jenta med hjem til godkjenning, rødmet han kledelig og sjenert.

Kjekk kar med tøff jente

Militæreskorté til og fra Marib

Det er vanskelig å berette noe fra Yemen uten å nevne qat. Et rusmiddel 80% av mennene (og like mange kvinner?) tygger, mer eller mindre jevnlig. For manges vedkommende vil det si daglig. Formiddagene brukes til å kjøpe disse lett, narkotiske bladene, og til å avtale hvem man skal tygge med. Etter lunsj. Bladene svelges ikke, de tygges og lagres i munnen, der saften blir sugd ut. Det gir status å ha kinn som en gammel jazztrompeter. Det tragiske, sett med våre øyne, er at qatplanten fortrenger mer nyttige jordbruksprodukter. I tillegg til andre plager den måtte påføre brukerne etter lang tids bruk.

Plastposer i alle regnbuens farger, kan en heller ikke unngå å legge merke til. Beduiner har ingen tradisjoner med søppel. En evig runddans med naturen som medspiller gjennom århundrer, er ikke lett å forandre over natta. Yemens nasjonalfugl har morsomme tunger kalt de svarte, rosa eller gule plastfillene som henger i trærne. Noe regjeringen nå ser ut til å gjøre noe med. Et forbud mot bæreposer er under behandling.

Yemens nasjonalfugl

Restaurant i Sana´a

Sana´a er det naturlige utgangspunkt for et førstebesøk, og mine erfaringer sier at dette landet er mye bedre enn sitt rykte. Med sommerferiekatalogene friskt i minne, der de fleste ser ut til å lete etter ”turistfrie” destinasjoner, kan en ikke få det bedre enn i dette kulturlandet. I løpet av den uka vi trålte Yemen på kryss og tvers, så vi muligens så mange som 20 med turistale trekk.

Vi vinket farvel til Araberlandet i visshet om at vår første tur, slett ikke skulle bli den siste.

Linselus var det mange av i Yemen

Mobiltelefonen kjenner ingen landegrenser

Tilbake til åpningssiden