Y A N G O N

The Garden City of Asia

Dette synet møtte meg da drosjen tok meg opp den siste slake bakken til et av verdens undervurderte underverk. Til og med en snakkesalig trønder blir målløs og ydmyk når en trår inn i et slikt fantastiske byggverk, Shwedagon Paya midt i Yangon. Rudyard Kipling beskrev det slik i sin bok "Letters from the East", fritt oversatt: "Et gyllent mysterium opphøyer seg selv over horisonten - et vakkert underverk som blinker i sollyset, av en størrelse som hverken muslimske moskéer eller Hindutempler er i nærheten av. Det er gamle Shwe Dagon, sier min følgesvenn. Dette er Burma, og det vil være helt ulikt noe land du vet om". Men før vi tar en nærmere titt på Shwedagon Paya tar vi en runde downtown Yangon.

FN´s tredje generalsekretær fra 1961 til 1971 kom fra Burma, som det het den gangen.

Det er en stor kontrast fra å gå i fjellene i Hallingdal med fluestanga i sekken, til å vandre gatelangs i Yangon.

Butikker både ute og inne. Overalt.

Selv i disse trange gatene kjørte det biler mellom bodene. Butikkeierne måtte pent flytte unna når bilistene kom.

Vann er viktig i varmen. Overalt er det mulig å få kjøpe seg en skvett også. Enten fra spesialselgere som dette, eller fra en hvilken som helst butikk eller gaterestaurant. Som en ser av bildene fra Yangons gater, er det ikke en eneste motorsykkel der. Og det stemmer også, i Myanmars største by er det faktisk forbudt med slike kjøretøy.

En kunne slukke tørsten med annet drikke også. Selve nasjonalølet, Myanmar Lager Beer, var slett ikke så ille. Prisen varierte fra rundt 8 kr for 0,64 l, til det dobbelte. Når en har vært så lenge i et land, at en begynner å synes det er en smule dyrt å betale 16 kr for ei slik flaske, er det muligens på tide å returnere til oljestaten i nord?

Restaurantkjøkken i Yangon. Kan tenke meg at det myanmarske næringstilsynet ikke vil bli arbeidsledig på en stund.

Men når det er sagt, må det også sies at jeg ikke var i nærheten av å bli syk en eneste gang.

Kanskje næringstilsynet gjør jobben sin?

Munkene er tidlig oppe her også, for å gå sine runder, slik at både givere og mottaker blir lykkelige og får en god dag.

De fleste religioner er representert i en storby som Yangon. Her sitter ei dame vakt ved inngangen til metodistkirka i "Rangoon" som det står på skiltet. Så kan en jo lure på hvorfor en på død og liv skal påføre andre sin religion, i land som har buddhismen som grunnlag for det meste. Men, for all del, det kan jo være frivillig også, selv om det sikkert frister å følge vestlige skikker, når en ser den luksusen vi omgir oss med.

Jeg måtte selvsagt klippe meg. Myanmar er det 13. landet jeg lar mine lokker falle i,

og valget falt på denne sjarmerende frisørsalongen.

Frisøren min, det kostet meg kr 7,80 å få hår og øyenbryn stusset. Ikke noe å si på.

Legg merke til stigen, mens jeg klippet meg kom det to personer ned fra loftet. Jeg kan faktisk tenke meg at de bodde der oppe.

Eller var det kanskje pauserommet?

Utallige bybusser dukket opp overalt. Med en fast "utroper" som skrek som besatt. Jeg regner med at de annonserte hvor bussen var på vei og at folk måtte rappe seg slik at bussen kunne holde ruta. De stappet inn folk til det tøt ut både her og der. Bussenes kvalitet kunne muligens tilsi at EU-kontrollen ikke var kommet til Myanmar ennå.

Søndagsstille i noen av gatene. Legg merke til fortauet, dette er faktisk et av de bedre. Det kunne være store hull og mange av steinene lå og vippet. Det er helt korrekt av min Lonely Planet-bok å anbefale lommelykt etter mørkets frembrudd. Gatebelysningen var også tidvis av tvilsom karakter.

Paraplyen er god å ha. Selv om det ikke har regnet på mange måneder.

Jeg liker å gå på lykke og fromme i storbyer. Her har jeg havnet ved jernbanestasjonsområdet.

Ei gate fortsatte på denne "stien" langs en åpen kloakk.

Ikke direkte luktfritt, men sjarmen med slike steder overvinner nasens advarsler.

Innkjøringa til Yangon sentralbanestasjon.

Hovedkontoret til NLD, National League for Democracy, med Aung Saan Suu Kyi i spissen, var ikke særlig glamorøst.

Og bak disse portene har fredsprisvinneren fra 1991 mange ganger vært innesperret mot sin vilje.

Det er mulig han drømmer om en verden full av stjerner denne butikkeieren?

Denne gutten drømmer kanskje om en Sta(i)rway to Heaven?

Jeg tror nok at de aller fleste av oss oppe i det trygge nord, ville kalt Yangon, spesielt downtown, hvor jeg valgte å bo, en møkkete by. Mange ville nok også følt det ubehagelig å gå ut etter mørkest frembrudd i de trange og tildels mørke gatene. Jeg stolte imidlertid på Lonely Planet, som karakteriserer denne byen som en av Asias tryggeste. Min erfaring tilsier at det stemmer, og vel så det. Bare hyggelige mennesker så det ut til, selv om ikke alle smilte til deg (det ville forresten blitt en smule slitsomt også, i en by med mer enn 6 millioner innbyggere) får du alltid et smil tilbake om du er først ute. Mange ganger søkte folk øynene mine også, for å gi meg et smil.

Yangon River. Her går båtene i skytteltrafikk over elva.

Kapteinen.

Sykkeldrosjene står alltid parat. Selv om de ikke har lov til å sykle i de travleste gatene lenger, er det tydeligvis et marked for slike fremkomstmidler også. Det gjelder å finne måter å tjene penger på. Myanmar er ekstremt fattig, jeg tror ikke jeg har opplevd billigere land å leve i, rent bortsett fra hotellprisene. Spiste "roasted duck" med ris og tilbehør, samt godt drikke til på en restaurant som selvfølgelig het "Golden Duck". Det kostet meg den nette sum av 38 kr. Det sier noe om levestandarden. Dessverre.

Det er ganske utrolig hva de får plass til på en trishaw, både i volum og kilogram.

At de som har dette som jobb er i meget god form, kan det ikke være særlig tvil om.

På gata kunne du få det meste. Her en jernvarebutikk av det gode, gamle slaget.

I Norge har vi spesialbutikker innen glasstøy, sport, jernvare osv.

Men det spørs om noen er så spesialiserte som denne bananbutikken?

Jeg skulle kjøpe meg én banan, men det skjønte de ikke.

Det kunne se ut som minsteantallet var 3. Det kostet da også så lite at det knapt var mulig å kjøpe bare en.

Utrolig gode bananer forresten.

På mitt hjemsted, Nesbyen, har de en stein fra Garnåskrateret midt i rundkjøringa i sentrum.

Det spørs om vår rundkjøringa blir slått av denne i kåringen av verdens vakreste?

Å kjøre rundt Sule Pagoda i Yangon Downtown er ei opplevelse i seg selv.

SHWEDAGON

Selve hovedtårnet er rundt 100 meter høyt, og bekledd med mer rent gull enn det er verdier i Bank of England.

I følge Lonely Planet. 

I tillegg er det diamanter på toppen til utrolige summer. Som glitrer i lyskasterlyset om natta.

Jeg var på plass før kl 7 om morgenen, men jeg ble ikke alene denne lørdags morgenen. 2. mars er offentlig fridag i Myanmar, "Peasents Day". En dag flere land i verden burde ha som helligdag. Å hedre de som lager maten vi spiser burde være en selvfølge i en verden der mesteparten lever av å klippe hverandres hår.

På en eller annen måte.

De koser seg nok de som koster seg rundt den store Payaen.

Jeg fikk klarhet i at denne rengjøringen går på omgang mellom bydelene i Yangon.

Rett og slett en dugnad for å holde tempelkomplekset så støvfritt og vakkert som overhodet mulig.

Overalt sitter munkene klare til å gi velsignelser til de som begunstiger dem med en gave.

Denne dama har akkurat gitt sin skjerv til de to munkene som nyter godværet i vakre omgivelser.

Kanskje skuler man litt til hverandre? Og lurer på hvem som fikk mest?

Med min ringe kjennskap til buddhistmunker, kan jeg ikke tenke meg at misunnelsen har noen stor plass.

Selv om vi i den kristne verden mener den er en menneskelig egenskap alle innehar.

Hodet skal være glattbarbert, men Buddha sa tydeligvis ingenting om haka?

Ser du godt etter flagrer det noen hår ytterst på hakespissen.

Noe mer fyldig hakehårvekst på denne munken.

Dagens teknologi utnyttes av munkene også. Mobiltelefonmunken i Shwedagon er sikkert ikke den eneste.

Jeg møtte en historieprofessor på en av mine runder rundt det gullbelagte tårnet. Han kunne fortelle meg at min fødselsdag, søndag, var en meget bra dag. Buddhister har hver sin "buddha" som er et symbol på den dagen de er født. Rundt omkring på området står så de forskjellige buddhaene i hver sin himmelretning. S, V, N og Ø, samt de midt i mellom. Det blir 8, og professoren forklarte meg hvorfor også, men hans engelskuttale og mine kunnskaper strakk ikke helt til for slike utfordringer. Senere fant jeg ut at onsdag er delt i to, den første delen av dagen til kl 1200 er viktigst av alle dager. Det var da Buddha, eller Siddhartha, fant "løsningen" under Bodhitreet. Professoren ble med meg bort til "søndagsbuddhaen" og ga meg en blomsterranke som jeg hengte rundt halsen på den tilbedne. Deretter helte jeg tre glass vann over hodet til buddhafiguren, sammen med mange andre søndagsbarn, mens professoren velsignet meg med forskjellige bønner. Business og alderdom ba han pent om måtte bli suksessfylt, det andre han ba om ble noe mer diffust for meg. Slike opplevelser er uansett verdt å ta med seg. Så får vi se om hans velsignelser slår til.

Flere blir velsignet med et langt liv og lykke i forretninger. For folk i Myanmar får en virkelig håpe begge deler slår til.

Bondens dag i Myanmar, som en slags høsttakkefest i vår tradisjon kunne det se ut som.

Med produkter fra lokalmiljøet plassert rundt hele det store tårnet.

Nonnene i Myanmar er kledd i rosa. Det kunne virke som disse tre jentene gikk sammen med sin familie.

Kanskje far har på sympatiskjorta i dag?

For de aller fleste er selvsagt tilbedelse av de mange symbolene i tempelet det viktigste.

Som denne jenta gjør.

Det er ingen mangel på mulige mål for tilbedelsen.

Denne munken hilser til den gullforgylte payaen som er selve sentrum i det enorme komplekset.

Forstavelsen shwe betyr da også gull.

Buddhafigurer i alle størrelser. Legg merke til munken som sitter ved søylen.

Når en reiser alene kommer en veldig lett i kontakt med lokalbefolkningen. En ung munk (ikke han på bildet) spurte hvor jeg var fra. Da jeg fortalte det tok han et skritt tilbake, og så nøye på meg. Et hyllestskritt til Norge, rett og slett. Det første han viste meg var ei Yangon-avis der Thein Sein, deres president var avbildet med bl.a. Trond Giske og en del industripersoner fra Norge under sitt besøk i vårt land akkurat i disse dager (februar/mars 2013). Norge skal bistå med ekspertise i forbindelse med vannkraftutbygging, kunne han fortelle. I tillegg så han meget opp til et land som hadde ettergitt all gjeld til Myanmar og i tillegg vært de første til å anerkjenne landet etter at militærjuntaen løsnet grepet. For ikke å snakke om fredsprisen til Aung San Sue Kyi. Vi pratet sammen i minst en time, en meget oppvakt 32-åring, som ikke angret en dag på at han hadde valgt å følge den smale sti som munk. Han var meget takknemlig for å møte en nordmann også, slik at han fik fortalt hva han mente om det fredselskende folket like ved nordpolen.

Opptog og seremonier var det mange av.

Både i forbindelse med helligdagen som ærer markens grøde, men også fordi de tok opp nye munker denne dagen.

Hva som er hva er ikke godt å forstå for en uinnvidd.

Det var gjevt å være med pappa for å lage lyd på ei av de store tempelklokkene. Så kan en tenke seg tilbake til de store sjøfartsnasjonene som overkjørte annerledes tenkende for rundt 400 til 500 år siden. I 1612 slo portugiserne til og invaderte Shwedagon for å ta med seg Dhammazedis store klokke. De skulle smelte den om til kanoner! Respekten for annerledes troende var ikke særlig stor blant de rettroende den gangen heller. Engelskmennene fikk også den samme idéen noen år senere, men de mistet klokka i elva, og lot det være med det.

Denne unge damen syntes muligens en stor nordbo virket noe skremmende.

Både unge og noe eldre damer "pyntet" seg i ansiktet. Denne "kremen", thanaka på burmesisk, har minst to virkninger, som solkrem med høy faktor samtidig som det blir betraktet som en forskjønnelse. Unge gutter hadde også på seg kremen, kun som beskyttelse mot sola kan jeg tenke meg. Den blir laget av barken fra et tre i sitrusfamilien, og har vært en billig forsikring mot solforbrenning, samt at den bleker huden. Noe som anses som vakkert i land der sola blir betraktet mer som en plage enn en gave.

Det er mange forskjellige seremonier knyttet til symbolikken rundt en religion.

Her tenner en på tynne, godluktende stikker som en så går fram til buddha med.

Stearinlysene brenner hele tiden og blir skiftet etterhvert som de brenner ned.

Munk og sivil, side om side.

Selvsagt er en Buddha plassert under bodhitreet der han mediterte til han fant "meningen med livet"

og det som eventuelt følger etterpå.

Dette er en "replica", en kopi av en helligdom som står et annet sted, kunne den før nevnte historieprofessoren fortelle meg.

Originalen står i India. Ikke verre enn den kunstige stavkirka på Gol?

Jeg dro opp igjen samme kveld, lørdag 2. mars, og det ble et om mulig enda mer utrolig skue. Den silkemyke varmen etter solnedgang i slike omgivelser lar seg heller ikke beskrive med mitt ordforråd. Her har jeg heller ikke Kipling til å hjelpe meg. Her bader 60 tonn gull i kveldssol.

En avslappet atmosfære. Å være der oppe i overgangen mellom dag og natt var ei opplevelse for evigheten.

Noen dristige munker tar seg en runde rundt helligdommen før solnedgang. Min venn fortalte meg at de plukket opp bladgull som hadde løsnet og falt ned. Slik at det kan selges igjen i butikkene opp til selve platået der hovedhelligdommen er. For så å bli "klistret" utenpå gammelt gull på nytt. Turister må betale for å komme inn i Shwedagon, det skulle bare mangle, spør du meg, 5 $, som går med til vedlikehold og oppussing.

Det var usedvanlig mye folk denne lørdagen, ble det meg fortalt, i all hovedsak lokalbefolkning.

På toppen av hovedtårnet er det mange diamanter. I flomlyset funkler disse i forskjellige farger. Problemet er at du da må stå på helt spesielle plasser for å se dette. Min venn munken viste meg stedet, der var det skrevet inn bokstaver på marmorgulvet som viste hvor du skulle tråkke for å se fargene. Da dette bildet ble knipset sto jeg på Gr for green.

I vår lillle og beskyttede del av kloden er mobiltelefonen å betrakte som en liten (av)gud,

faren er nok at vestlig lykke blir sett på som det ultimate for de fleste rundt i verden.

Denne jenta sitter i det minste foran en av de hun tilber mens hun tekster eller leser en melding.

For å symbolisere glorien rundt Buddha, var det montert neonlys slik en ser i midten av bildet.

En ganske stilig effekt, faktisk, selv om det også kunne virke noe plastikkaktig sammenlignet med omgivelsene.

Som her f.eks.

Til og med gullfargede tårn blir pyntet med lysslanger i forskjellige farger. 

Natten har senket seg over Shwedagon. Som i følge legenden skal være 2500 år gammel, men arkeologer sier at den originale payaen ble bygget av Mon-folket mellom 500 og 900 år e.kr. Men siden Myanmar er et jordskjelvrammet land, får ikke slike byggverk stå uberørt i tusenvis av år. Det tårnet som står i dag kan dateres tilbake til 1769, etter at et jordskjelv året før hadde gjort at toppen av stupaen stupte i døden, så og si. Å gullbellegge selve stupaen startet på 1400-tallet da Queen Shinsawbu bekledde tårnet med sin egen vekt i gull. Denne vekten ble valset ut til løvtynt gulll som så ble festet utenpå det glattpussede tårnet. . Selvsagt skulle noen være bedre enn andre her også, førstemann ut var hennes egen svigersønn, Dhammazedi, han ga fire ganger sin egen vekt i gull til å kle stupaen. Og slik kan jeg tenke meg at det fortsatte. Til vi i dag vet at det er minst 60 tonn gull utenpå mursteinene!

Det er stadig vekk vedlikeholdsarbeider på Shwedagon, selvsagt. Tårnet til venstre i bildet har et stillas av bambus rundt seg slik at malerne kom lettere til med sine pensler. Jeg kan tenke meg at dette også er dugnadsarbeid. På samme måte som det å holde arealene så rene som mulig med kosting.

Jeg fikk mange runder rundt payaen jeg også. I likhet med tusenvis av andre besøkende.

En bedre slutt på dagen og oppholdet i Myanmar kan jeg vanskelig tenke meg.