T H U

OG HENNES FAMILIE

6. FEBRUAR 2016

V I E T N A M

Å bli møtt av noe vakrere enn Thu i nasjonaldrakt en tidlig februarmorgen ved Hoan Kiem midt i tykkeste Hanoi, lar seg vanskelig gjøre. Det er tilfeldigheter som ofte avgjør hvor lykkelig du skal bli. At jeg møtte Thu ved innsjøen Hoam Kiem en januarsøndag har gitt meg opplevelser jeg aldri kommer til å glemme. Jeg er utrolig heldig som kan kalle Thu og hennes familie mine veldig gode venner!

Vi tok taxi fra Hanoi og de 50 kilometrene til Thus landsby. Taxien stoppet i den nærmeste større landsbyen, Soc Son, og der var det selvsagt et yrende liv av selgende og kjøpende så tidlig på morgenen. At det er like før et nytt år sparkes i gang, gjorde nok også sitt til at trafikken var ganske stor.

Fra Soc Son gikk vi de to kilometrene til Dong Cham, Thu´s landsby.

En nydelig vårmorgen.

Det hang mais til tørking overalt, både i trær og på egne "stativ". Den tørkede maisen brukes til dyrefor.

Jeg følte meg velkommen med en gang jeg satte foten innenfor porten til denne utrolig gjestfrie familien. Der alle tar et tak for å få maten på bordet, og ikke minst forberede festmaten til det vietnamesiske nyttår, Tet. Jeg er heller ikke så rent lite stolt over at jeg er den første utlending som noen gang har besøkt dem! Ei tillitserklæring jeg skal leve opp til så godt jeg kan.

TET kan sammenlignes med vår julefeiring. En gedigen fest i Vietnam med mat de bare spiser under denne høytiden. Som denne retten, "Chung" på vietnamesisk, Chung cake blir det sagt til meg på engelsk.

Grønne blader, som blir dyrket kun for dette formålet, blir fylt med ris, bønner og svinekjøtt

For så å bli pakket inn på denne måten.

Før det hele skal kokes i opptil 12 timer.

Gris har de selv på gården, og Thu´s søster, Uyen, har jobben med å vaske og lage til hodet denne dagen.

Uyen er forøvrig meget god til å lage mat. Denne mesterkokken sto for omtrent alt vi spiste da jeg var der. Og læremesteren i kokkekunsten er selvsagt mor.

Målet til familien er å være selvforsynt med grønnsaker året rundt. Og det klarer de, fortalte Thu. Her er vi i "hodekålavdelingen". Brokkoli og vanlig salat fant jeg også blant alt det ukjente.

Her er resten av grønnsakhagen, med bl.a. banantrær nede i venstre hjørne.

Det er for det meste snakk om ferskvare. Både fra grønnsakhagen og hønsegården. Her trekker dagens "chicken" sine aller siste åndedrag før den blir til lekker mat på lunsjbordet.

Her er nådestøtet gitt, og blodet tappes i ei lita skål. Jeg er av den oppfatning at dagens ungdom (og mange voksne) burde sett dette, slik at de vet hva som må til før maten havner i gryta.

Og Thu måtte ta sin del av jobben. Først ble høna skåldet, før kyndige hender ribba den ulykksalige for det som var av fjær.

Til slutt ble innmaten tatt ut, og det som kunne brukes gikk i gryta sammen med kjøttet.

Og knivene som brukes til slikt arbeid er ikke av de minste. Jeg tenkte faktisk muligheten av at Thu kunne kappe av seg opptil flere fingre, men hun var utrolig treffsikker da hun skulle dele opp beinfylte kjøttstykker.

Vårruller hører med i et kjøkken i denne delen av verden. Og jeg må si at de vietnamesiske er i en klasse for seg. Større og mer saftige enn de en vanligvis får i Thailand.

Men hvor sunt det er kan nok diskuteres. De friteres i ganske så mye palmeolje. Og noe av oljen vil jo nødvendigvis måtte bli igjen i vårrullen.

Kjøkkenet finner du i et eget hus, med gass-stekeplater (bildet over) og koking over åpen varme som her.

Grisene skal også ha sitt.

Bestemor har vært et fast holdepunkt i familien i 84 år! Hun er fristilt fra det meste, men har sine oppgaver, som å tørke frukt i solsteiken.

I ikke altfor gamle dager måtte du farge tennene dine svarte om du skulle "gifte deg med skikkelig mann". For 60 år siden hadde 80% av vietnamesiske bønder svarte tenner! "Når du farger tennene dine svarte, vil skjønnheten din gjøre meg sanseløst forelsket", ble det sagt. To ukers møysommelig prosess både natt og dag i 14-årsalderen, med hjelp av risbrennevin, insekter og urter, skulle gjøre deg attraktiv på ekteskapsfronten. Og som en ser av bildet, fargingen varer livet ut. I dagens Vietnam er det ikke slik.

Thu´s lillebror er 11 år og hadde besøk av søskenbarnet sitt denne dagen. De hang sammen som erteris. Her sitter de under stativet til tørking av mais og knasker på noe godt.

Denne valpen fikk selvsagt mye oppmerksomhet. Men den ble bestemt avvist da den prøvde seg i matfatet. Da var straffen å bli bundet fast et godt stykke utenfor rekkevidde av det meste.

Og med denne måten å tilberede alle måltidene på, må en lære opp hundene til at dette ikke er deres bord.

Selve kjøkkenet er innenfor den åpne døra til høyre i bildet, og alle maten ble fraktet ut hit og delt i porsjonsbiter, før den ble båret inn i hovedhuset. Vaskemaskina står også ute, under tak, og til høyre bak Uyen ser en en av beholderne som er fylt med ris.

Jeg kan ikke tenke meg at de har så mange forskjellige retter en vanlig hverdag, men i tillegg til at jeg var gjest denne dagen er det også bare to dager til Tet. 8. februar 2016 startet Apens år!

Om jeg ville kunne jeg få sitte ved bordet i bakgrunnen, men selvsagt vill jeg være blant familien, selv om det sliter på en gammel kropp. Som en ser har ikke jeg med mine korte muskler mulighet til å innta samme stilling som de andre.

Et utsøkt måltid, her ser vi de to minste allerede har startet, mens bestemor, Thu og hennes mor høflig venter på at gjesten skal bli ferdig med bildene. Og selvsagt spises det med pinner.

Hver eneste dag blir ku og kalv tatt med ut av fjøset og til et jorde noen hundre meter unna for å spe på matbudsjettet med litt gratis fór.

Da er det viktig med beskyttelse mot farlig stråling, og denne hatten er den perfekte solkrem, samtidig som den også kan holde regnet unna øynene før den blir for bløt. Om det er en slik dag. Etter lunsj begynte jeg å tenke på at jeg ikke burde belaste familien med mitt nærvær særlig lenger og ymtet frampå til Thu om det, men da mor hørte det var det ikke snakk om å dra før middagen var servert. Jeg var da overhodet ikke til bry! Resultatet ble at jeg dro fra hotellet kl 0800 om morgenen og kom tilbake kl 2100 om kvelden!

Det er flere som "lufter" kua si, og det luftes nok også noen nyheter fra landsbyen når damene sitter i veikanten mens kyrne gresser behagelig i bakgrunnen. Denne dagen traff Thu´s mor sin søster her ute. Bak damene ser en oppløyde risåkrer. I det kalde klimaet rundt Hanoi planter de ikke risen før i begynnelsen av mars. Men i innhengningen en kan se til venstre i bildet, spirer allerede den kommende inntektskilden og Asias "lifesaver", risen.

I denne gården lages det kjøttpudding. Metallsylindrene en ser på bildet blir kledd med grønne blad, forøvrig de samme som ble brukt til Chung cake, før de fylles med svinefarse. Dama i bildet er sjefen for dette, og produksjonen foregår i hennes hjem. Hun kjøper svinekjøtt, maler det opp og selger ferdig kjøttpudding til hele landsbyen.

Kjøttkverna gikk hele dagen, og det var stadig vekk to stykker til å ta unna og fylle sylindrene med farse.

Til nyttårsfesten lager de 1000 kg, ett tonn, kjøttpudding, ellers forsto jeg det slik at ukesproduksjonen var på rundt det halve, 500 kg. På bildet er forøvrig Thu´s onkel til høyre. Han jobber fast i dette produksjonslokalet, og har lange dager før Tet.

Men det er tid til en røyk og en kopp grønn te mellom slagene. Og bambuspipene, som det er mange av i Vietnam, ble flittig brukt.

Alle i kjøredyktig alder har en "motorbike" i Vietnam. Thu er intet unntak, og kjørte meg rundt i landsbyen for å vise meg bl.a. kjøttpuddingproduksjonen.

Dette bildet viser den delen av kjøkkenet som bruker gass som energikilde, om en snur seg motsatt vei får en bildet under.

Den andre halvdelen av kjøkkenet bruker altså åpen ild som kokeplate. Som en ser har familens kjøkkenoverhode begynt å ta ut Chung Cake fra kjelen.

Etter mange timers koketid er festmaten ferdig.

Thu kan ikke å lage Chung Cake enda, men her lærer hun i alle fall å dele den opp på den tradisjonelle måten.

Bambustauet som ble brukt til å binde kakene sammen, blir splittet opp og lagt i et slikt mønster oppå det ferdigkokte produktet at oppdelingen gir 8 trekanter.

Så gjelder det å starte med riktige tauender, og med mor som meget kyndig veileder ble det skikk på sakene etter hvert.

Og her er middagen servert! Et fantastisk måltid og ei opplevelse jeg ikke hadde drømt at jeg kunne få være en del av. Ser en godt etter finner en igjen "Chung Cake" og kan se trekantene Thu klarte å dele den opp i. Den observante leser vil se at det er kommet til to nye personer i dette bildet. Ved siden av bestemor sitter Thu´s meget avholdte far, som jobber knallhardt for at hans 4 barn skal få den utdannelsen de har kapasitet til. De to eldste har avlagt sine universitetseksamener, Thu er i gang, og lillbror vil også få sjansen når den tid kommer. Ved siden av meg sitter Dong, Thu´s nest eldste søster. Hun jobber for Samsung i Vietnam, og bor hjemme. Men hun er på utkikk etter bedre jobber, mer i tråd med sin universitetsutdannelse. Og da har hun ingen begrensninger for hvor hun flytter. Dong snakket forøvrig et meget bra engelsk!

En fantastisk flott familie samles alltid rundt middagen på denne måten. Thu og Uyen deler leilighet i Hanoi, men de er hjemme hver helg, og selvsagt under nyttårsfeiringen. Å få ta del i en dag i deres liv, ble for meg et stort høydepunkt, som jeg aldri kommer til å glemme. De sa også at jeg var velkommen til dem når det måtte være, og måten de sier slikt på gjør faktisk at jeg tror dem! Og jeg er ganske sikker på at dette ikke blir mitt siste besøk hos denne gjengen!

Takket være denne flotte 20-åringen, fikk jeg oppleve det mange engang ikke drømmer om; å bli invitert til en tradisjonell familie på landsbygda i Vietnam for å ta del i en dag i deres liv. Fra å være den som sto sjenert i bakgrunnen ved Hoan Kiem i Hanoi for å lytte til andres spørsmål og mine svar, på engelsk, er hun blitt en av mine aller beste venner! Ei jente jeg mangler adjektiver for å beskrive, jeg er usedvanlig stolt over å kunne kalle henne min venn!

Jeg setter stor pris på en hyggelig hilsen i GJESTEBOKA MI

I greatly appreciate a nice greeting in my guestbook: GJESTEBOKA MI