S A P A

V I E T N A M

Sa Pa ligger 380 km nordvest for Hanoi, i det fjellrike grenseområdet mot Kina.

Herskapshus troner på de mest fantastiske utsiktstomter du kan tenke deg.

Rundt og i selve Sapa bor det mennesker fra 6 forskjellige etniske grupperinger. Sammen med turistene dominerer fargerike damer og jenter fra disse folkeslagene gatebildet i byen.

Ei aldri så lita vietnamesisk ordbok er kanskje på sin plass?

Mobiltelefonen kan være god å ha om du mister alle ferskavarene dine på vei til markedet.

Det er ikke umulig at næringsmiddeltilsynet i Norge hadde stoppet denne butikken?

Dyrevernere hadde hatt nok å henge fingrene i om de engasjerte seg i Vietnam.

Tørking av klær okkuperer en god del av fortauet mange steder.

Det var mye tåke de dagene jeg var her. Sa Pa ligger tross alt 1650 m.o.h. og på godværsdager kan du se Fan Si Pan, 3143 m.o.h, Vietnams høyeste fjell.

Minoritetskvinnene er tidlig på jobb for å selge husflid til de mange turistene som frekventerer Sa Pa.

Motorsykler og Vietnam er tett knyttet sammen. Å finne seg til rette bak rattet på en slik kjørdoning kan du lke godt gjøre først som sist.

To flotte representanter for Vietnams unge befolkning.

60% er født etter 1975, da Vietnam ble ett land (formelt sett 2. juli 1976) og krigen mellom nord og sør sluttet.

Det er nok lenge til den eventuelle drømmen om ei vaskemaskin blir oppfylt.

Klestørk overalt.

Det er ikke alle som nyter godt av at dollarturistene fyller gatene i Sa Pa.

Min gode venn Duc (med rød hjelm) ville gjerne være med meg til Sa Pa, og som den drevne motorsykkelførereren han er, kom vi oss rundt i vår leide kjøredoning (kr 40,- for en hel dag) og fikk sett en god del av nærområdet rundt byen.

I fjellandskapet rundt Sa Pa er terassejordbruket utviklet til det fullkomne.

Silver Waterfalls var ikke et imponerende skue på denne tiden av året. I tillegg er vi jo ganske godt vant med sildrebekker i Norge også, men under regntiden er nok dette 100 meter høye vannfallet mye mer severdig enn det var nå i slutten av mars.

Love Waterfalls derimot, er vakkert, selv om vannstanden heller ikke her var særlig stor. Det hvite sløret av vann over den grønne mosen gjorde den flere kilometer lange turen inn hit til en anbefalelsesverdig avstikker.

Du merker at du går i 2000 meters høyde i motbakkene inn til fossen.

Men som sagt, absolutt verdt turen.

Og stiene, med trapper der det er i bratteste laget, er i veldig god forfatning.

En starter å gå fra samme sted som "toppturen" til Fan Si Pan". Som en ser på bildet kan en ikke klage på stienes beskaffenhet. Og det er ikke mer enn ca en halv times normal gange i flott Vietnam-natur inn til fossefallet.

Den høyeste toppen en kan skimte i dette bildet skal være Fan Si Pan, 3143 m.o.h. For ikke mange årene siden ble det bygd en 7 km lang taubane opp til toppen. Neste gang jeg er i Sa Pa kommer jeg nok til å ta den, å gå til toppen er minst en todagers-tur.

F A N S I P A N

3143 M.O.H.

3. november 2016

Å gå i 2 dager for å komme til Vietnams høyeste fjell, var uaktuelt for meg. Men med gondolen lett tilgjengelig klarte jeg allikevel å komme meg opp. 20 minutters luftig gondoltur var jo også ei opplevelse verdt å få med seg. Og det er ikke småtterier til anlegg heller, innenfor disse veggene finner du dalstasjonen.

Det må også sies at det var en lekker gondolbane fra start til mål.

Stasjonen inne i bygningen, Ga Sapa eller Sapa station, er bygd for atskillig flere reisende enn det var i dag.

Når en ser på været nede i "lavlandet"" (vi er ca 1800 m.o.h.) kan en kanskje skjønne hvofor det ikke var overfylt i avreisebygningen?

Den tette tåka gjorde at jeg disponerte min egen gondol både opp og ned.

Jeg hadde heller ikke store forventninger til at været skulle bli bedre i høyden. Men du verden for ei opplevelse å sitte i en gondol som bryter gjennom skyer og tåketeppe omtrent 50 høydemeter nedenfor toppstasjonen!

Etter to dager under den fuktige tåka nede i Sapa, ble det en magisk følelse å bryte gjennom skylaget i 3000 meters høyde. Shorts- og T-skjortevær på Vietnams tak!

Det var heller ikke vanskelig å finne fram.

Og dette er starten på "stien" til Fansipan. Toppen ser vi oppe til høyre i bildet.

Det er tilrettelagt så det holder. 640 førsteklasses trappetrinn fra gondolens endestasjon på vel 3000 meter og de knappe 150 høydemetrene til toppen.

Dager som i dag må det være ganske så fantastisk å ha jobben sin her oppe?

Det er ikke bare å løpe opp trappene i denne høyden heller. Et par flasker vann og rolig gange gjør at du kan klare turen på under halvtimen. Jeg var også vitne til folk som ga opp! I tillegg ga jeg bort ei av mine vannflasker til en meget takknemlig, noe korpulent og temmelig utrent vietnameser på min vei ned.

Denne faren må sies å være i ganske god form!

Det var stor byggeaktivitet over hele området fra gondolstasjonen og helt til topps! Utsikten kan disse taktekkerne neppe klage på.

Fan Si Pan, en liten drøm har gått i oppfyllelse.

Høyere kommer du ikke i Vietnam!

Å ta bryllupsbilder på toppen er ikke noe ethvert brudepar vil klare. Bruden klagde over at kjolen var usedvanlig tung å dra opp disse 640 trappetrinnene.

Dette må være ei av verdens flotteste tomter for et lysthus?

Sky Crane

Et virkelig profesjonelt og kommersielt opplegg rundt "bestigningen" av Fansipan, men morsomt å gå på en annerledes fjelltur en sjelden gang også.

Jeg anbefaler virkelig å ta denne gondolen, både luftig og luksuriøst.

L A N D S B Y E R

rundt Sapa

Rundt omkring Sa Pa er det et uttall landsbyer hvor noen av de 53 minoritetsgruppene i Vietnam holder hus. (Vietnamesere er den 54. folkegruppen, men en majoritet, med 86 % av befolkningen)

Det er befriende å se at barn leker på gamlemåten.

For disse landsbybeboerne er I-Pader og andre skjermer ikke en gang en drøm kan jeg tenke meg.

Men lykke har mange sjatteringer. Det er ikke nødvendigvis slik at den som har fått sitt tredje nettbrett før fylte 12 år er mer lykkelig enn barna i de fattige landsbyene som ikke har en eneste kjøpt leke.

Det som er trist er at disse ungene kan se langt etter skolegang. Selv om det er opprettet undervisningssteder som skal gi dem opplæring i engelsk og vietnamesisk, er det lang fra alle som får den muligheten.

Barnehagen i landsbyen Lao Chai, 9 km fra Sa Pa.

Glade barn på veggen og helt sikkert også innenfor veggene.

Vi befinner oss ganske mange meter over havet, her har de ennå ikke plantet risen, men som en ser av de vannfylte terassene er det like før.

Vi er helt i slutten av mars, og nattetemperaturen er fortsatt ensifret.

"Surfbrett på Mjøsa" sang Vazelina Bilopphøggers for mange år siden. Skolejentene i Lao Chai har neppe hørt om totningene, her de surfer på hjemmelaga brett i de vannfylte terassene.

Men ikke alle kan surfe gjennom livet. Denne jenta må nok pent finne seg i å hjelpe til med våronna.

Vann er ingen mangelvare i Vietnam.

Okser ser du overalt. Også i trafikken.

Tidlig på 1900-tallet markerte Frankrike nok en en gang at de var herrefolket i Vietnam. Da forviste de alle minoritetsgruppene som bodde i Sa Pa til andre landsbyer i området, slik at de kunne bygge ut byen til sine formål. Grunnen til at de valgte Sa Pa var selvsagt klimaet, å komme hit opp var en behagelig avveksling fra livet i Hanoi, som er svært varm i sommermånedene. De fleste byggene franskmennene satte opp ble bombet sønder og sammen da kineserne angrep Vietnam i februar 1979 som en hevn for okkupasjonen deres av Kambodsja i 1978. Pol Pot (Røde Khmer) ble utrolig nok fortsatt sett på som lederen av Kambodsja, både i Kina, Sovjetunionen og den vestlige verden. En trist historie hører også med her. For de som husker siden der jeg besøkte en vietnamesisk familie, kan jeg fortelle at Thus onkel ble drept i kampene med kineserne i fjellene ved Sa Pa. I Vietnam har de den skikken at etter et par år graves knoklene etter de døde opp av jorden for å plasseres inne i huset i et alter i oppholdsrommet, gjerne sammen med et bilde av den døde. Men i og med at onkelen mistet livet i krigen, har de ikke funnet knoklene hans. Noe som føles som et savn og som de tydeligvis tenker mye på, i og med at det ble nevnt spesielt for meg da jeg planla min Sa Pa-tur.

Den katolske kirka er et av de få byggverkene som "overlevde" de kinesiske angrepene i dagene etter invasjonen 18. februar i 1979. Det hører også med til historien at Vietnams godt trenede soldater klarte å kaste ut kineserne etter noen få uker.

Minoritetskvinner som både syr og kreerer sine varer er et vanlig syn i Sa Pa. Selv kjøpte jeg den blå "anorakken" en kan se rett bak dama omtrent midt i bildet.

En meget verdig representant for Hmong-folket. En av de 54 folkegruppene som bor i Vietnam.

Sydame i Sapa

Hver dag kommer torgkonene til Sa Pa med håp om å tjene noen slanter på fastboende eller turistene.

Grønnsakene buntes sammen for å presenteres på en forlokkende måte for kundene.

Kanskje er dette de ulykksalige hønene som ramla av motorsykkelen lenger opp på denne sida?

Effektiv grill.

"White pork" er en spesielitet i Sa Pa. Kjøttet blir laget på denne måten før det serveres inne i restauranten til mer eller mindre sultne middagsgjester.

Kvinnene har som oftest med seg hele ungeflokken når de er på oppdrag i byen.

Søstra likte ikke at lillebror ble fotomotiv og geleidet ham bort fra fotografen med en tydelig mine til meg om at han ikke skulle bli tatt bilde av.

Det bygges mye nytt i Sa Pa, mange steder så byen ut som en eneste stor byggeplass, men for turistene vil jeg tro at de gamle husene som har tydelig preg av elde er mye mer interessante enn nye hoteller som plopper opp nær sagt overalt.

Jeg vil påstå at det her, som i mange andre land, er kvinnene som drar det tyngste lasset.

Torgkone.

Mange av selgerne går flere kilometer hver dag for å komme til markedet med sine varer. Da er det ikke rart om de benytter anledningen til å sove når kundestrømmen har avtatt.

I et land med 90 millioner innbyggere er det like greit å bruke mennesker til å feie gatene. Arbeidsplasser er fortsatt mangelvare i Vietnam.

Muntlige engelsk-kunnskaper er på et meget høyt nivå blant mange av lokalbefolkningen i Sa Pa. Og alt de har lært er gjennom samtaler med turister. En kan bli imponert av mindre.

Om du ønsker et bøffelhode som veggpryd, har du muligheten til å finne et i Sapa.

Denne hårsveisen er da ikke langt unna det damer i Norge brukte for nokså mange år siden?

Å vinke til fotografen er internasjonalt fenomen.

"He ain´t Heavy he´s my brother",

sang The Hollies for mange år siden. Sangen er inspirert av ei historie med mange versjoner fra Vietnamkrigen. En amerikansk soldat bærer en skadet vietnamesisk kollega inn på et feltsykehus og blir spurt om det ikke er tungt, er ei av fortellingene? Jenta og hennes bror på bildet har selvsagt ingenting med den historien å gjøre, men de er i det minste fra Vietnam.

Denne jenta, 18 år gamle Lala fra landsbyen Ta Van, er noe av det mest sjarmerende og imponerende jeg har møtt! Hun var usedvanlig kjapp i replikken på et nesten feilfritt engelsk. Et engelsk hun har brukt bare 2 år på å lære seg gjennom å snakke med turister! Hver dag gikk hun hjemmefra i 5-tida om morgenen og etter 3 timers vandring i oppoverbakke (9 km og 400 høydemeter!) kom hun frem til Sa Pa med håp om å selge noen av husflidsvarene hun bar med seg. Om ettermiddagen gikk hun de samme kilometrene tilbake. Begge foreldrene var døde, og hun ble anbefalt å gifte seg som 17-åring slik at hun ikke skulle bli alene. Ektemannen var, etter hennes eget utsagn, ganske grei, og bare to år eldre! Selvsagt har hun ingen skolegang, som de aller fleste minoritetsungdommene. En kan bare tenke seg hvilke menneskelige ressurser fattige land taper ved ikke å tilby utdanning til slike som Lala!

 

Jeg setter stor pris på en hyggelig hilsen i

GJESTEBOKA MI - MY GUESTBOOK

 

Tilbake til hovedsiden