Kveldssol med havskodde fra Tasmanhavet. Vestkysten av Sørøya ligger ikke mange kilometrene fra fjellene.

Jeg ble litt forvirret de første dagene på den sydlige halvkule.

Sola står opp i øst og går ned i vest, akkurat som hjemme.

Men den går i motsatt retning, midt på dagen står sola i nord.

Hillary var ikke førstemann på Mt Cook, den bestigningen fant sted i 1894.

Men jeg regner med at de fleste vet hvilket fjell herr Hillary var førstemann på?

Han trente på Mt Cook før sin Everesttur i mitt fødselsår, 1953.

Rundt innsjøene Tekapo, Pukaki og Ohau går det kanaler med mye vann.

Vannet blir brukt til å produsere elektrisk kraft.

I kanalene er det selvsagt fisk, regnbueørret på 15 kg er fanget her.

New Zealand må være "gjerdenes land".

Tror ikke det er mulig å komme seg ned til ei elv eller et vatn uten å klatre et eller annet gjerde.

Piggtråd er heller ikke forbudt. Den øverste gjerdetråden er som regel en slik.

Maui var en polynesisk sjømann.

Historien forteller at han plukket opp Stewart Island, Rakiura, for ha som ankerstein til sin kano.

Kanoen var Sørøya. Derfor har de laget denne kjettingen i Bluff, som forsvinner i havet sørover mot Stewart Island.

På Stewart Island har de samme kjettingen, den vender nordover mot Sørøya, kanoen,

og siden den henger fast i ankersteinen på denne siden,

Stewart Island altså,  er den brun for å illudere rust. 

Før de fikk telefonkabel over til Bluff, hadde de sin egen interne telefon.

Selve telefonene var strategisk plassert rundt omkring på denne måten.

I dag henger denne fortsatt på treet sitt med benken under, som en historisk kuriositet.

Huset foran og under kirka må være norges aller første ferdighus. Og det finnes altså så langt unna Norge som du kan komme.

Jeg skal ikke røpe hvordan og hvorfor før etter neste bilde. Ikke gå videre før du har presset sitronen til det ytterste.

Kanskje er det en logisk forklaring?

En av de få gjenstandene av noe størrelse som fortsatt ligger i Price´s Bay.

En aner også slippen en dro båtene opp på.

Om du skulle forville deg ned til 47 grader sørlig bredde, ikke legg skjul på at du er nordmann!

Stewart Island Robin, det er ikke vanskelig å se slektskapet med den norske rødstrupa.

En av forklaringene på at mange av fuglene har nære slektninger på fastlandet er at dyr og fugler utviklet seg forskjellig

etter at New Zealand skiltes fra "fastlandsverdenen" for en god del år tilbake.

Men at de i utgangspunktet var mye nærmere i slekt, eller til og med samme arten.

En politimann og en politibil til å kontrollere de 27 km med kjørbar vei.

Han satte lapp på bilene når han mente det var på tide med en kontroll.

Det var visstnok ikke kriminalitet overhodet på Stewart Island.

Bregner er ingen mangelvare i regnskogen på denne siste utposten før Sørishavet heller.

For våre hvalfangere tok det 8 til 10 døgn før de møtte isen på sin jakt etter hvalen i Rosshavet.

Her er Mataura noen mil lenger opp. Problemet med elvene på New Zealand er all nedbøren.

Mataura er såpass stor at den trenger minst 4 dager på å bli ren etter et kraftig regnvær.

Som slett ikke er en sjelden foreteelse.

Min datter Ingvild, overnattet i telt ved denne innsjøen nøyaktig ett år før dette bildet ble tatt.

For de innvidde kan man repetere at det var den natten hun trodde hennes siste time var kommet.

Jordskjelvene rystet både telt og sovende.

Den sagnomsuste Eglinton River ligger i så vakre omgivelser skriver en bok jeg har,

at om den hadde vært tom for ørret burde man allikevel fisket der.

Jeg fisket der, og elva virket absolutt tom for fisk. Men det var praktfulle omgivelser fluene mine suste gjennom.

Nok en gang må det sies at bildene ikke på noen måte rettferdiggjør inntrykkene jeg sitter igjen med etter mitt dagsbesøk.

Selve kjennetegnet på Milford Sound er denne fjelltoppen på vel 1600 m, Mitre Peak.

World Famous Fishing Shop som jeg ikke har hørt om.

Men jeg måtte jo fortelle at vi har mange world famous cross country skiers in Norway som heller ikke mange har hørt om.

Det arrangeres til og med verdensmesterskap for å kåre hvilken nordmann som går forteste på ski.

Om noen der hjemme skulle ha lyst på en annerledesopplevelse resten (eller en del av) livet,

har man muligheten i Athol.

Det er ikke mye som kreves heller. Plakaten henger utenfor Stu´s flyshop.

Gamlebyen var pusset opp,

men selv en regnværsmorgen kunne en få et inntrykk av hvilken atmosfære det måtte ha vært her i de "gode" gamle dager.

Om du skulle dumpe borti Arrowtown må du i alle fall få med deg muséet. Og en kaffe på bakeriet.

Kjørte helt inn til nordenden av Lake Wakatipu, Glenorchy og Paradise som dette bildet er fra.

Vannet du ser har et vakkert navn, Lake Diamond,

selv om det denne dagen var alt annet enn diamantpreget etter alt regnværet.

Noe som gjorde at min hensikt med turen, å fiske, ble meningsløs.

Qeenstown har en uovertruffen beliggenhet. Inne i ei lta bukt i Lake Wakatipu.

Halvøya på den andre siden av den store bukta som forsvinner inn til venstre i bildet, heter bare the Peninsula.

Det blir en del bilder av "nasjonaldyret". Min fiskekamerat fra Gore, Gary Finch, er gift med ei japansk dame.

I hennes fedreland finnes det visstnok ikke sau.

Første gang hun var med til New Zealand fylte hun et helt minnekort med sauebilder.

En gang regjerte denne strutsefuglen New Zealand. Men maoriene klarte å gjøre kål på dens eksistens.

Den siste moa ble drept og spist for omlag 500 år siden blir det antatt.

Det er godt europeerne ikke får skylda for alt galt på øygruppene vest for Australia.

Fish & Game organiserer mye av fisket, merker av hvor det er lett å komme seg ned til de forskjellige fikseplassene

og setter opp lett synige plakater med regler og opplysninger. Som her ved innsjøen Ida i Lake Coleridge-området.

Det er mange der hjemme i vinternorge som har etterlyst fiskebilde.

Når en er alene er det ikke enkelt å skulle både ta bilde,

håve fisken og slippe den ut igjen.

Selvsagt får en ikke sååå store fisker når en har med egen fotograf.

Denne regnbueørreten var omtrent 300 g, men fisk er fisk.

Vi ankom Omarama igjen, denne gang med et lønnlig håp om å få fiske i ei av de beste elvene på Sørøya, Ahuriri.

Her ser vi en av Ahuriri Valleys Lagoons mot tinderekka som skiller dalen fra vestkysten.

Endelig smilte lykken til oss, den siste dagen i Omarama.

Her er min største fra Omarama Stream, 1,6 kg flott brunørret.

Som smakte aldeles utmerket som stekt.

Det kan se ut som om fiskeren er mer fornøyd enn fisken?

NEW ZEALAND

FEBRUAR - MARS 2011

En grei flytur fra Bangkok via Sydney til Wellington 30. og 31. januar

Nasjonalplanten på New Zealand er selvsagt en bregne. "Silverfern", med sølvfarget underside.

Flere av bregnene kan bli opptil 20 meter høye.

Ovenfra kan det se slik ut.

Her har vi klatra opp i et tårn i "jungelen" og ser en gedigen bregne ovenfra.

S Ø R Ø Y A

Typisk landskap på Sørøya.

The Southern Alps lager et betydelig værskille.

På vestsiden, Tasman Sea mot Australia, kan det falle så mye som 12 meter nedbør hvert år.

Grusveiene på New Zealand er ikke alltid like enkle å kjøre på med en liten bil.

Lake Heron i Ashburton Lakes-området.

Den fremherskende vindretningen er fra nordvest, som regel så sterk at det er utenkelig å fiske.

Fra Mt Somers kjørte jeg til Lake Tekapo. I silregn.

Ei gammel kirke hadde fått hedersplassen på et utsiktspunkt ved innsjøen. Church of The Good Sheperd.

En er bare en p unna å føle seg hjemme.

Fisket en del i denne innsjøen, Loch Cameron, uten å få fisk.

Elvene var altfor store de første dagene, og helt grågrønne.

Slik hadde det vært siden jul ble jeg fortalt.

Monstermaster på Sørøya.

Mindre en en times kjøring fra Twizel og en er innenfor grensene av nasjonalparken.

Aoraki er maorinavnet på Mt Cook.

Fra sørenden av Lake Pukaki kan en se Mt Cook på dager som denne.

Nydelig vær denne tirsdagen, selv om skyene til tider skjulte selve kongen blant New Zealands fjell.

Lake Pukaki

Veien inn til "Søralpene" kan en ikke klage på.

Landskapet er formet av isbreer i 14000 år.

Mt Cook, 3754 m.o.h. Eggen i forkant av selve toppen er ganske så lang, 7,5 km!

Stiene i nasjonaparkene der det er mye trafikk er solide og tørre slik at folk ikke skal fristes til å gå utenom.

For de av dere som ikke helt husker hvem jeg er, kan kanskje bildet være til hjelp?

Her er jeg ved Tasmanbreen, New Zealands største i sitt slag.

Som en ser er det ikke mye av isen en ser under all grusen som har lagt seg på bretunga.

Tasman Glacier.

Breen kalver ganske ofte.

Og kalvene blåser såpebobler.

Mt Cook i morgensol

Det er ganske lett å se fisken i det klare vannet i mange av innsjøene og elvene,

men å få den på kroken er en helt annen sak.

Min lille leiebil. Slett ikke så ille som en skulle tro ved første øyakast.

Det er ikke småtterier som skal til når det skal vannes.

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at enkelte av vanningsanleggene var over en kilometer lange.

De flytter seg sakte men sikkert i en halvsirkel. Vanntrykket blir utnyttet til å dra hjulene rundt.

Merino er den perfekte sauerase for høylandet i Mackenzie- området.

Torsdag 10. februar kjørte jeg sørover fra Twizel til Gore. Dette bildet er fra Lindis Pass, 965 m.o.h.

En kan snakke om grisgrendte strøk i vårt kongerike, men på Sørøya var det virkelig langt mellom bosettingene.

Cromwell reklamerer for noe av det den er kjent for.

Jeg kjøpte med meg mye frukt før jeg fortsatte sørover.

Det er spesielt å spise nyplukkete aprikoser og nektariner i februar.

En usedvanlig vakker by ved Lake Dunstan.

Cromwells vinproduksjon er også med på å gjøre byen kjent.

De har tatt vare på "gamlebyen".

Men en kan jo spørre seg om noen by er gammel nok til å få den betegnelsen på New Zealand.

Alt avhenger selvsagt hva en sammenligner med.

En behagelig og fredelig atmosfære var det i alle fall, og i alle husene var det samme aktivitet som skiltene tilsa.

Gamlebyen er uansett verdt et besøk om en tilfeldigvis er på disse kanter.

Gullsmedens hus, også i dag.

I gamle dager var det mye leting etter edelt metall i disse traktene.

Særlig elvene var interessante i så måte.

Gjerdene var tydeligvis viktige for 120 år siden også.

Bluff er ingen bløff

New Zealands mest forhatte dyr. Om norske dyrevernere tenker seg sørover for å beskytte dette dyret, må de passe seg vel for ikke å ende som denne possumen. I New Zealand er "a good possum a dead possum". De som innførte dette dyret på 1800-tallet visste forhåpentligvis ikke hva de gjorde. Det har nesten tatt knekken på en god del av den opprinnelige faunaen på disse sårbare øyene langt ute i Stillehavet. Gnageren spiser egg og fugleunger, og når en vet at det er 75 millioner possum, kan en tenke seg hvilken skade de gjør. Langs veiene ligger det mange overkjørte, de er nattaktive og det er ingen som svinger unna om det kommer en possum i veien.

Fra Gore til et av de sydligste punktene på Sørøya, Bluff, er det vel en times kjøring, 9 mil.

Herfra går det båt til den virkelige sørøya, Stewart Island eller Rakiura på maori.

Som en ser er det 35 km sørover til Oban på Stewart Island, og 4810 km til Sydpolen.

Til London er det 18958 km. Fra Bluff på South Island, New Zealand.

Hurtigbåten brukte 1 time fra "fastlandet og over. Nesten ikke vind denne dagen, og til dels nydelig vær.

For første gang i mitt liv så jeg albatross. Her med Stewart Island i bakgrunnen.

Med et vingespenn på 2,5, m er albatrossen litt av et syn der den seiler like over bølgetoppene.

Mye lenger sør enn dette er det vanskelig å komme,

bare Søramerika stikker halen sin noen meter lenger sørover før Sydpolen blir neste stopp.

Eneste "bybebyggelsen" er Oban,

men siden det ikke bor flere enn 350 mennesker på denne øya,

sier det seg selv at rushtrafikken ikke er påtrengende.

Half Moon Bay er badeplassen for de urbane. Denne dagen var stranda slett ikke overbefolket.

De fleste andre av de ca 350 strendene får du ha for deg selv.

Og med maks 16 grader i vannet vil jeg ikke tro det blir sjenerende mye folk i bikini. Om det skulle friste.

Det er to menigheter på øya så vidt jeg forsto, kirka til den ene av dem har fått en meget strategisk og flott plassering.

Herfra kan du se over til Sørøya og Bluff.

Her er altså huset. Bygd av norsk tømmer, satt opp i Norge i 1928, alle tømmerstokkene ble merket med tall slik at det lett kunne settes opp igjen på Stewart Island i 1929. Og du har sikkert gjettet riktig, av norske hvalfangere. Det finnes 3 slike hus på øya, alle sammen prefabrikert i kongeriket ved Nordpolen før de fraktet det til Paterson Inlet og Price Bay like ved Oban. Akkurat dette huset ble jeg invitert inn i, etter at jeg hadde fortalt at jeg var innehaver av norsk pass. Et meget hyggelig ektepar hadde kjøpt huset, og var i full gang med å renovere det. Det er forøvrig ikke brukt noen form for spiker eller nagler i det opprinnelige huset.

Her hadde de norske hvalfangerne sin base fra 1923 til 1933. Og historiene om dem er fortsatt levende på Stewart Island. De hadde tydeligvis representert fedrelandet vårt på en utmerket måte, det var rett og slett gjevt å kunne fortelle at en var fra Norge. Folk jeg snakket med viste meg bøker og bilder av hvalfangerne og stedet der de hadde sin "camp". Kapteinen på hurtigbåten over til Bluff viste meg ei bok der et av kapitlene var viet mine landsmenn. Han kom også med navnet på enda ei bok som jeg måtte lese. Hans far hadde jobbet for nordmennene, og han husket at faren kunne en del norsk, sang norske sanger og drakk norsk øl. Skål!

Weka er navnet på denne tildels tillitsfulle fuglen

Løpetid?

Kjell, en nær slektning av vår Tjeld. Black oeystercatcher, tror jeg guiden sa.

En fugl jeg gjerne skulle ha sett, selve varemerke på New Zealand. Kiwi. Ola Nordmann i Norge, Söta bror i Sverige, Kiwi i New Zealand. Fuglen Kiwi lever i det fri på denne øya, det er mye mindre av de europeisk innførte predatorene her nede. Kiwien flyr ikke og blir et lett bytte for rotter, røyskatt og mink på "fastlandet". Den er vanskelig å få øye på, en meget sky fugl, som stort sett er aktiv om natta. Det vi i Norge forbinder med Kiwi er en grønn, c-vitaminrik sak med hårete skall. Den er opprinnelig kinesisk, det er ikke lenge siden New Zealanderne fant på å kalle frukten kiwi, i og med at den ble en viktig eksportartikkel for landet. Min datters "svigerforeldre" i Hamilton på Nordøya, kunne fortelle at da de var yngre kalte de kiwifrukten for "Chinese Goosberry".

22 elever og 2 lærere. En drømmetilværelse?

Varmrøkt laks, eggerøre og regnvann, alt lokalt produsert. Til og med regnet regner jeg med.

Hver innbyggere kunne ha sin egen sandstrand. Det er minst 350 av dem rundt omkring på den ikke helt lille øya.

Aqua i sand.

Skulle jeg hatt hytte, måtte det bli denne på Ulva Island,

ei lita øy med stort sett bare det originale fugle og dyrelivet på Stewart Island.

Og denne private hytta.

Det var mange idyller i gangavstand fra Oban,

i tillegg er det jo mulig å vandre i nasjonalparken som stort sett er hele øya.

Men da trenger en flere dager.

Farvel til Stewart Island. For denne gang.

Welcome to Gore. World Capital of Brown Trout Fishing.

Her er det tre som er ønsket hjertelig velkommen. Av motellverten som står ved siden av meg. Maken til vertskap skal du lete lenge etter. Første kvelden lurte han på om jeg ville bli med på fisketur til Lake Onslaw i Otagos høyland dagen etter. En kjøretur på 1 1/2 time. Vertsfruen hadde smurt nistepakke til alle mann, samt sendt med en kjølebag full av øl. De to veteranfiskerne foran er henholdsvis en pensjonert handelsmann fra USA (t.h.), og en engelsk språklærebokforfatter med bosted Japan. Det skulle vise seg å bli en kald, men innholdsrik dag. For meg. Det ble den første dagen jeg fikk fisk. Mine aller første brunørreter på New Zealand; 5 i Lake Onslaw og 2 i Teviot River som renner ut fra innsjøen.

Gore sentrum med the Main Street fra rundkjøringa og sørover.

Gore hører til Southland District. Et landskap som slett ikke er så ulikt det en kan finne i Norge mange steder.

Sauer er ålreite dyr. På New Zealand som i Norge.

Waikata River, ei sideelv til Mataura. Jeg fikk kilosfisk i denne whiskyfarga elva.

Bildet er av min engelske fiskekompis, Gary Finch.

Mataura like ved Gore. Av mange regnes denne elva som verdens beste brunørretelv.

Jeg fikk i alle fall 3 stk her på en dag, 2,1 kg, 1,6 kg og 1 kg.

Mye av vegetasjonen på New Zealand er innført av den hvite mann.

Disse gule blomstene minner mistenkelig om noe vi i Norge kaller ugras. Og da er det nok det.

Tussock-landskap.

Tussock er grastuer, men av en helt annen dimensjon enn de vi kan møte på i Norge.

Disse er forøvrig fredet, Red Tussocks Conservation Area.

Grastue, altså tussock. Om vinteren, på iskalde dager, bruker sauene å finne seg ei slik enorm grastue.

De legger seg under graset, som både varmer og gir ly mot uværet.

Europeiske innvandrere tok med seg grindekulturen sin. Kanskje denne har norsk byggmester?

Enorme jordbruksarealer, og alt er inngjerdet. Men de har også markeder det svinger av. De eksporterer mye av melka til Kina, kineserne stoler ikke på egne produkter, noe som kommer New Zealandske bønder til gode. Biffene selges også på det asiatiske markedet. Japanesere elsker visstnok kjøtt fra kveg som mesker seg på gras langt ute i Stillehavet. Som på bildet over.

Takitimu Mountains, før du ankommer Lake Manopouri fra Mossburn

Lake Manipouri.

En prøver som regel å forskjønne den eksisterende naturen gjennom sine bilder.

Her ved Lake Manipouri er det umulig.

Te Anau er neste innsjø om en velger samme rute som meg.

En av verdens vakreste fotturer starter her, med en times båttur.

Etter fire dagers vandring er en i Milford Sound.

Jeg valgte den enkleste veien til World Heritage-fjorden Milford Sound, og kjørte de 12 milene fra Te Anau i min leiebil.

Gjennom Eglinton Valley.

Langs veien lå det forskjellige severdigheter.

De som ikke tok et bilde av Mirror Lakes, hadde høyst sannsynlig glemt kameraet hjemme.

'

Mektigere og mektigere fjell jo lenger vest en kommer.

Milford Sound.

En fjord fullt på høyde med sine norske frender, selv om det ikke var mange kilometrene ut til åpen sjø.

Fjellene gikk rett opp fra fjorden og helt opp i 1600 meter, selvsagt var det flere fossefall nedover de stupbratte fjellsidene.

Helt til høyre i bildet ser en selve bebyggelsen, Milford.

Med noen få overnattingsteder, båtterminal, flyplass og en stor kafé.

Jeg tok båt ut fjorden, helt til Tasman Sea. Da er Australia neste stopp.

Tasman Sea og vestkysten av New Zealand.

En usedvanlig praktfull dag denne 17. februardagen i 2011.

Gjennomsnitlig årlig nedbør er 6000 mm, 6 m regn. Hvert år.

En nedbør som i 2011 i alle fall ikke har mer enn 364 dager å fordele de 6000 millimetrene på.

Noe annet New Zealand er kjent for er vind.

Her tar vinden tak i et lite vannfall før det kaster seg ut i fjorden hundre meter lenger nede.

Kjørte fra Te Anou i tett tåke, etter hvert tittet sola fram og det ble en riktig så fin dag.

Skikken med å telle sauer for å få en god natts søvn må komme fra New Zealand.

Det regnet mer eller mindre i to dager da jeg var i Queenstown. Ingvild anbefalte meg å kjøre de 2 milene til gullgraverbyen Arrowstown. En by hun kalte New Zealands Røros. Kanskje ikke så langt unna sannheten. Du kunne fortsatt finne en og annen gullklump om du vasket sand i elva Arrow. Om du tjente igjen leieprisen for ei gullpanne vet jeg ikke, men det er vel tvilsomt. 4 NZ$ er omtrent 18 nkr.

I dag drives hele byen som en turistdestinasjon, alle fastboende er engasjerte i serviceyrker.

Europeerne tok med byggeskikken sin til Stillehavet.

Lake Wakatipu, 309 moh, mot Glenorchy. Innsjøen er 350 meter dyp, 50 meter under havets overflate.

Sauer overalt.

Lake Kirkpatrick 8 km fra Queenstown. Jeg har fisket ørretvann i mindre idylliske omgivelser. Men her, som ellers i innsjøene, ser du stor ørret cruise foran deg i det ginklare vannet. Å få den til å ta det du presenterer er en helt annen sak. De fleste fiskene har sikkert blitt fanget flere ganger allerede, og er stadig på vakt mot mistenkelige bevegelser eller snører som lander på vannet. Ellers er det kanskje typisk engelsk/skotsk å beskrive vannfargene gjennom å sammenligen med fludium det er kvote på for å innføre til oljelandet. En delikat, men gjennomskinnelig brunfarge blir kalt whiskyfarget, mens den helt glassklare der du ser bunnen på mange meters dyp, benevnes som ginklar.

Skyene letta såpass at jeg kunne ta et bilde av Queenstown.

Øverst i bildet ser en toppstasjonen for gondolbanen fra sentrum.

Neste bilde er tatt fra denne.

Lake Wakatipu er en ganske stor innsjø, med egen dampbåt.

Brygga i Queenstown er det naturlige utgangspunktet for turistreiser med den gamle båten.

Noen smarte sjeler utnyttet japanesernes manglende kunnskap om hvor råstoffet til ullegenseren kommer fra. I keiserriket østenfor sol er nemlig rasehunder usedvanlig dyre. Slik at det å ha hund blir litt av et statussymbol. En veldressert og veldresset puddel kan komme opp i den nette sum av 80.000 nkr. De nevnte smarte fant ut at puddel og sau ikke var så ulike, om en bare klippet sauen på den rette måten. Det ble innført noen billige lam (fra New Zealand?) og etter noe prøving og feiling med frisyren solgte de lammet som rasepuddel. Kjøperne skulle etter sigende ha reagert en del på beina, som var noe annerledes enn de hadde tenkt seg. Etter hvert som puddelsauen vokste, vokste også mistanken hos en del av de stolte "hundeeierne". Min venn Gary, som er opphavet til min historie, påstår at det ble oppdaget 31 tilfeller av puddelsvindel etter at de modigste av de (rund)lurte gikk til veterinæren med kosedyret sitt. Der fikk de beskjed om at puddelen nok passet bedre som får i kål enn til sofatilværelse i Tokyos beste strøk. Hva som skjedde med svina på skogen, forteller historien intet om.

Jeg reiste tilbake via Twizel i Mac Kenzie.

Fiska i "min" Loch Cameron nok en gang, og jammen fikk jeg ikke en halvkilos regnbue.

Dette er kanalen som går like ved innsjøen.

Samtlige vassdrag i New Zealand har navn. Til og med elver som ikke er elver.

Lake Selfe i det samme området.

Den europeiske byggeskikken blir ikke fullendt før en har med seg utedoen.

Å komme mye nærmere sentrum i Christchurch etter jordskjelvene enn dette skiltet noen kilometer utenfor downtown,

var verken mulig, lovlig, eller særlig lurt.

Jeg plukket opp Svein Erik og Thanendran på flyplassen i jordskjelvbyen,

og vi kjørte sørvestover til Omarama. På veien passerte vi Lake Tekapo med den gamle steinkirka.

Men gutta kom ikke til New Zealand for å se på katedraler.

Denne elva har det velklingende navnet Hakataramea, 5 mil øst for Omarama.

Vi fiska i til dels svært så idylliske omgivelser, som her ved Omarama River.

Det var forøvrig akkurat her jeg fikk 1,6 kg brunørret. Der elva går ut av bildet nede til venstre.

Uten mat og drikke.....

Fra Omarama kjørte vi 5 mil til Kurow for ei overnatting på dette hotellet.

Søndag morgen, 6. mars, våkna vi til snødekte fjell ved Kurow. En iskald sønnavind freste over Sørøya.

Fra Kurow skulle vi til Gore, men vi tok ikke raskeste veien.

Vi kjørte ut til Stillehavet og fulgte kysten til Invercargill før vi vendte nesa de siste 6 mila mot Gore.

Her hadde det kanskje passet med en lunsj?

Fremme i Gore fikk Svein Erik endelig slenge fluene sine i Mataura, verdens beste brunørretelv i følge egenreklamen.

Ikke særlig hoven ørret i håven.

Selv har jeg sansen for de mange sideelvene med stor ørret. Waipahi for eksempel.

Dette er en av de største farene for fisket på New Zealand blir det hevdet. En enorm mengde kyr bruker elvene som drikkekilde og "vannklosett". Det finnes ikke fjøs, husdyra går ute hele året, og med bølinger på 3000 av de firbeinte melkekildene på mange av gårdene sier det seg selv at gjødslingen av vassdragene kan bli i overkant av tåleevnen.

I tillegg går mange bønder over fra sau til ku i disse dager. Noe som ikke er med på å forbedre situasjonen.

For ørreten.

Da tsunamien herjet Japan var New Zealand et av landene som skulle få sin dose av kjempebølgene. Det førte til mange bekymrede sjeler hjemme i Norge. Kanskje befant vi oss ved Stillehavets bredd? Noen dager før katastrofen i Nippons land kjørte vi faktisk langs østkysten av Sørøya, på bredden av verdens mektigste havområde. Men vi kunne berolige alle bekymrede med at vi befant oss så langt fra havene på begge sider som det var mulig å komme. Garston er New Zealands "most inland village". I ettertid vet vi at øyene i Stillehavet og avstanden fra Japan med kryssing av ekvator, gjorde at kjempebølgen ble redusert til en halv meter før den traff Nordøya.

Landskap ved Garston.

Her opp i Eyre Mountains finner en Matauras kilder.

Mataura, upper reaches. Ikke langt fra Eyre Mountains.

Jeg fikk oppleve Queenstown i sol!

New Zealand er ekstremsportens fødested. Her kjøres det jetbåt på elva Shotover ved Queenstown.

Fra Queenstown kjørte vi mot Cromwell, et av New Zealands vindistrikter. Her ble det endelig tid for å smake på de edle dråper. Thanendran forklarer Svein Erik en rekke selvfølgeligheter før parhestene kan teste både vin og egne smaksløker. Som selvutnevnt sjåfør for storfiskerne fra Norge, måtte desverre hjemmesidens redaktør stå på sidelinjen denne gangen.

Er det mulig å ane hvem som er amatør innen den edle kunst å smake vin?

Vi fikk fiska i elva også, og mer storslagne omgivelser skal en lete lenge etter.

Selv om fisken glimret med sitt fravær var naturopplevelsen på et slikt nivå at alle var fornøyde.

Thanendran perfeksjonerte kastingen sin i en av "lagunene".

På kvelden fisket vi i Lake Benmore, her så vi mye fisk, men å få den til å ta var ikke like enkelt.

Jeg fikk 2 regnbueørreter samme dagen, på 1 og 1,5 kg. Det er særdeles spreke fisker.

Regnbuene ble fanget i Lake Merino ved Twizel.

Lake Merino

Svein Erik fikk også regnbueørret i Merino,

her er en på akkurat kiloet som jeg var så heldig å få ta bilder av i det ginklare vannet.

Kampen er i gang.

Regnbueørreten hopper gjerne opp av vannet mange ganger i løpet av kraftprøven.

Legg merke til fiskerens smil. Det er slett ikke sikkert at krabaten i håven er like fornøyd.

Catch and release er innarbeidet som en del av sporten i New Zealand.

Her er kilosfangsten akkurat sluppet fri igjen.

Farvel til et vakkert land!