De litt større ungene fikk lov til å leke ved elva.

Det var mange slags leker med enkle redskaper å se.

Steiner, bokser, greiner, bambuspinner og plastikkposer bl.a.

Kjøpeleker så ut til å være en drøm for de fleste.

Søskenflokk.

Det er viktig å ha mange barn, slik at du som forelder er sikret noe å leve av når du blir innhentet av alderdommen.

Det er noe som sier meg at pensjonsreformen i Myanmar ligger noe inn i framtida.

Husene er enkle, med flettede bambusvegger og ingen isolasjon.

Selv om nettene er kalde i Hsipaw, kan det selvsagt ikke sammenlignes med landene rundt polarsirkelen.

Nonnene gikk rundt og ba om mat og andre goder.

De stilte seg opp utenfor butikker, restauranter og privathus med sin sang.

Ikke langt unna julebukktradisjonen i Norge.

Det var ingenting i veien for at de kunne gå en og en også.

Da dreide det seg stort sett om å besøke privathus.

Kanskje har nonnene oversikt over hvem som trenger en liten velsignelse?

Restauranten, Mr. Food, er anbefalt i Lonely Planet. Kinesisk mat, og jeg spiste selvsagt svin i sur-søt saus.

Sikkerstikket hvis du ikke helt vet hva du vil ha. Til venstre ser vi eksempel på typisk turist. Til høyre en typisk lokal.

Om ettermiddagen gikk jeg en lang tur for å hilse på nok en Buddha.

På veien dit gikk jeg forbi et område med gamle og falleferdige pagoder. Ironisk nok blir det kalt "Little Bagan".

Buddhaen som var turens mål. Det spesielle med denne er at den er laget av bambus.

Men å se det klarte ikke mitt øye.

Den så akkurat ut som andre eksemplarer av samme guddommelighet.

Både hvite og sorte svaner var et vakkert syn på de store vannflatene.

Akkurat disse to turtelsvanene hadde andre ting fore.

Det sies at denne fuglearten finner den eneste rette og forblir trofast livet ut.

Det var også bygget et utsiktstårn i den snart 100 år gamle botaniske hagen.

Selvsagt ble den anlagt av en engelskmann.

Og det skal de ha, øybeboerne sørvest for oss, hagebruk har de greie på.

Et anseelig antall hagearbeidere var engasjert for å vedlikeholde det gigantiske anlegget.

Siden arbeidskraft ikke er noen stor utgift i Myanmar, vil jeg tro at parken vil beholde sin standard også i fremtiden.

Myanmars svar på Plantasjen?

Et hagesenter var plassert ikke langt fra Kandwgyi Gardens.

Innbydende og spennende.

Selv om en ikke får kjøpt med seg noe er det alltid interessant å gå på plantejakt.

Men før jeg kom så langt ventet en av de største opplevelsene på turen.

Hovedgrunnen til at jeg dro til Hsipaw, var nemlig for å ta toget tilbake til Pyin U Lwin.

Over Gokteik Viaduct, ei mer enn 100 år gammel og 100 meter høy jernbanebru.

Denne dagen var toget mer enn en halv time forsinket, men det så ikke ut til å bringe selgerne ut av fatning.

Det å ha god tid, og nyte det, ser jeg på som en livskvalitet.

Nå vet jeg ikke om det er slik i Myanmar, men det så i alle fall slik ut.

Hele storfamilien er engasjert. Togene i Myanmar går veldig sakte og stopper lenge ved hver stasjon.

I Hsipaw tok det nesten en halv time før vi tuslet avgårde vestover mot Pyin U Lwin.

Da er det god tid til å selge en ananas eller ei flaske vann.

Fikk du vindusplass, måtte du være forsiktig.

Vinduene er nemlig glassløse, og langs jernbanelinja er det ikke daglig rydding av kvist og kratt.

Noe som resulterte i at de som satt der, ble pisket i ansiktet rett som det var.

Dette var altså grunnen til togturen, Gokteik Viaduck.

Brua ble bygget for mer enn 100 år siden, og var den gangen verdens nest høyeste.

Det er godt over 100 meter ned til dalbunnen.

Det var ganske luftig å kjøre over brua. Med åpne vinduer. Men om brua var verdt togturen?

Nei. Ikke på annen måte enn at kan si at en har vært der.

Selve togturen derimot, er en helt annen sak. Den var verdt hver eneste dollar.

H S I P A W - P Y I N  U  L W I N

Fotomodellen er pyntet til et møte med sola

Leketøyet var stor sett det samme som jeg brukte da jeg vokste opp. Spade og bøtte.

Lego og Barbie så jeg ikke noe til.

Lekekamerater.

Smil til Myanmar og Myanmar smiler til deg. Med et smil fra fotografen fikk jeg nesten aldri nei til å ta bilde.

Portvakt.

Portvakter.

Her lages husveggene. Rett og slett en slags ferdighusproduksjon.

Ferdig hus.

Stort sett var eiendommene inngjerdet slik at innsyn ikke ble enkelt. For det meste var det bambusgjerder.

I min barndom hadde vi fiskebil en gang i blant. I Hsipaw har de grønnsakmotorsykkel hver dag.

Men heldigvis ingen forvrengt Griegmusikk som forteller at grønnsaksdama er kommet.

Kundene kjenner sin besøkelsestid.

Har du grønnsaker trenger du muligens kjøtt?

Dokhtewady heter elva som flyter gjennom Hsipaw.

En viktig ferdselsåre, i tillegg er det fisk i den ganske så klare elva.

Det var et utrolig utvalg av framkomstmidler, noen av dem mindre miljøvennlige enn andre.

Eksempel på miljøvennlig framkomstmiddel.

Her skal en lastebil fylles med grus. Som en ser er det to damer som svinger spadene.

Det var ikke bybuss i Hsipaw, men tuktuker fraktet folk både hit og dit. Såkalt "shared taxi". Problemet var at sjåføren ville tjene så mye som mulig selvsagt, og derfor ikke startet før taxien var full. Passasjerene ventet tålmodig, å betale for hele taxien alene er en utenkelig tanke i Myanmar.

Den skal krøkes tidlig som god motorsyklist vil bli.

Det kan muligens synes som om grisen er misunnelig på gåsas frihet? En frihet mange fortsatt kan se langt etter i Myanmar. Jeg stoppet ved en bookshop i Hsipaw, og kom der i prat med innehaveren, Mr. Book i følge Lonely Planet, som viste seg å være et meget profilert medlem av NLD, Aung Saan Suu Kyis parti. Han mente, kort fortalt, at det ikke var skjedd endring i Myanmar i det hele tatt. Det Thein Sein og hans militærstyre nå driver med, er et gedigent spill for galleriet, etter hans mening. Vi kom også inn på de berømte og meget populære mustasjebrødrene fra Mandalay, som bruker humor til å formidle sin mening om de regjerende. Og har sittet i fengsel titt og ofte for sin frittalenhet. En av deres mest kjente tekster er da en av dem skulle fornye gebisset. Tennene var selvsagt slått ut i fengslet. Da oppsøkte han en berømt tannlege i Bangkok, som lurte på hvorfor han ikke brukte noen av de meget dyktige tannlegene i Yangon eller Mandalay? "Nei, det er helt umulig", svarte mustasjebror, "i vårt land kan vi ikke åpne munnen."

Idyller var det mange av i Hsipaw.

En kunne levd sunt om en hadde handlet her hver dag.

Vi er i det gylne triangel, men denne dama røyker nok ikke opium.

Heldigvis får en si. Selv om lange sigarer heller ikke er helt ufarlig. I lengden.

Hver dag kommer folk fra landsbyene rundt omkring til det store markedet i Hsipaw.

Her er familien på hjemvei.

Hva er lykke? Å svelle ut på en Mc Donalds i Amerika? Eller kjøre traktor med ektemannen?

Men ved å gå litt utenfor alfarvei kan man oppleve landsbylivet slik det virkelig er.

Som gutten på broen.

Eller Mrs. Popcorn´s Garden hvor jeg slo meg løs og kjøpte meg en Hot Drink med Ginger and Lemon with local Honey. Samt en kald, ferskpresset ananasjuice. Prisen var smakfull, og produktene til fru Popkorn holdt høy kvalitet. Stikk innom neste gang du er i Hsipaw.

Når du får lov til å komme inn på munkenes enemerker,

må jeg si at det dukker opp minner fra egen militærtjeneste i gamle Gardeleiren på Huseby.

Munkene fører et spartansk liv. Da gjelder det å piffe opp tilværelsen med det man kan.

Gule gardiner f.eks.

I Pyin Oo Lwin ligger en flott, nasjonal botanisk hage, Kandawgi Gardens.

Det er ikke bare botanikk i hagen.

Et usedvanlig vakkert anlegg.

Å gå omkring der i morgentimene i shorts og korterma var virkelig smurning for sjelslivet.

Det var mange forskjellige sommerblomster man kjente igjen fra norske forhold. Trær og orkideer derimot, var totalt ukjent for meg. Men de var merket med latinske navn. De som er mer bevandret i haging enn meg, vil kanskje nikke gjenkjennende til en del av artene?

Om du ikke orket å gå rundt i parken, kunne du bli kjørt. Det verste var at noen gjorde det!

Det var egen avdeling for orkideer.

Myanmar har et høyt antall viltvoksende innen den familien.

Sommerfuglmuseum fantes også. Der var jeg ikke innom.

Orkideene var prøvd plassert slik de vokser i naturen.

Dette er en Dendrobium crepidatum, men det ser vel de fleste?

Jeg bodde på Kandawgyi Hill Resort i Pyin Oo Lwin, eller Pyin U Lwin som noen har forenklet bynavnet til. Et meget innbydende hotell, med et flott hageanlegg. Engelskmennen brukte denne byen for å komme unna heten i Mandalay og andre byer i Myanmar, eller Burma som det het den gangen. Pyin Oo Lwin ligger 1070 moh og har en perfekt temperatur, året rundt, ble det sagt. Selv om gradestokken visstnok har vært nede i +2 på det kaldeste.

Stasjonsbygningen i Hsipaw.

Et yrende folkeliv før toget kom. Det møter opp mange med håp om å tjene en slant på de reisende.

Det er ananas-sesong i mars. Denne jenta passet på fruktene for mamman sin som ville sitte i skyggen.

Hva denne dama selger vet jeg ikke, men ho bar i tillegg på babyen sin. Men det er viktig å tjene penger. En fattig familie kan klare seg på så lite som 2000 Kyat om dagen, dvs ca 13 nkr. Men det er kamp om kundene, og ikke bestandig like lett å skaffe til veie gangbar valuta.

Så kommer toget buldrende og pesende inn på stasjonen og selgerne gjør seg klare til dagens innsats.

Og slik foregår det. Penger ut gjennom vinduet og varer motsatt vei.

Ei stor opplevelse for meg som er vant med NSB´s sindige kioskdamer i kafeteriavogna.

Grunnen til at jeg ville ta toget, var først og fremst for å kjøre over en av verdens høyeste bruer, Gokteik viaduct. Men den opplevelsen som sitter igjen etter en fantastisk togtur, er folkelivet ombord. Pga en hindufestival i Lashio, der toget starter 2 timer før det ankommer Hsipaw, var det helt stappfullt. Overalt. Folk fylte midtgangen i liggende, sittende og stående stilling. Sammen med alt de hadde med seg som ikke fikk plass på hattehylla. Vi var 6 vestlige med, og vanligvis får turister sitte i en egen vogn, "upper class". Denne gangen var denne og 2. klasse også full, derfor måtte vi ta til takke med billetter på 3. klasse til 3 $ = 17 kr for 7 timers togtur, og dermed menge oss med lokalbefolkningen. Det var de best anvendte 17 kronene jeg har brukt noengang. Rett og slett ei opplevelse som kommer til å sitte i lenge. Og turistene fikk selvsagt sitte i setene, harde trebenker, det hadde vi betalt for. De lokale måtte ta de setene som var til overs, eller midtgangen. Jeg så ingen antydning til sure miner, bare smil og latter hele veien. Vi ble forøvrig fulgt inn på toget av en stasjonsbetjent som med streng mine forklarte de som hadde okkupert plassene våre at de måtte flytte seg. Akkurat det er jeg glad for. Å være uten sete i så mange timer, ville vært i overkant av tålegrensen, selv blant smilende burmeser

At en høyvokst nordbo tok bilder var bare morsomt. Inntrykket av folket i dette landet blir bare mer og mer positivt for hver dag som går. Tenk å sitteligge slik på toget i 9 timer, fra Lashio til Pyin U Lwin eller helt til Mandalay! Lashio - Mandalay tar 14 timer. Om du er heldig.

Mange ba om at jeg skulle ta bildet av ungene deres. Dette er tydeligvis ei stolt bestemor.

Som hadde gulvplass hele veien.

Omtrent som sirkusartister balansert damene sine tilbud på hodet. I Norge ryddes midtgangen så konduktørene skal komme fram uten særlig annet å bære på enn billettutskriftene. I Myanmar ryddes ikke midtgangen. En skulle tro det var en umulig jobb å forsere seg fram med matfatet på hodet, men jeg så ikke antydning til et aldri så lite uhell en gang.

Balansekunstner

Vi stoppet på en god del stasjoner, på denne var det 20 minutters pause med innlagt matstopp for de som ønsket det. Omtrent som på Dombås eller Ål i gamle dager, da jeg var ung. Jeg gikk omkring på stasjonsområdet, og fant bestemor med barnebarn som tydeligvis var ute for å se på folkelivet da toget kom.

Det er morsomt å være med bestemor på stasjonen!