I N L E L A K E
Innlay heter innsjøen på Myanmarsk.
Om det var turistorientert i Bagan, er det mye verre i Inle Lake.
Fra byen jeg bodde i, Nuyangshwe, og ut i innsjøen var det en to kilometer lang kanal.
Så fort vi hadde lagt bak oss kanalen sto "gutta" klare i kanoene sine for å utføre sine sirkuskunster.
Og disse var så dreven i sin business at du ikke kom deg unna uten å ha bidratt litt til familieøkonomien.
Men det har vi jo saktens råd til.
Fiske på Inle er en meget viktig inntektskilde,
men risdyrking gir også et brukbart utkomme, og det er i alle fall ikke mangel på vatn i denne regionen.
Vi er nesten 1000 moh også, i Shan-provinsen.
Risdyrking er familiedugnad. Risen er kalt "Asias life-saver".
Hadde det ikke vært for den ville Asias befolkning ha vært av en helt annen størrelsesorden.
Mars, april og mai er skoleferiemånedene i Myanmar. Da venter tydeligvis annet arbeid, som ikke alltid er like populært hos den yngre generasjon. Til å være et fattig land, er det veldig lav prosent med analfabeter, rundt 5%, i følge Lonely Planet. Det sørgelige er at de aller, aller fleste ikke får fullført mer enn ungdomsskole. Etter det trengs de for å forsørge familien. Enten det er ved å gjøgle på Inle Lake, eller selge t-skjorter i Bagan.
Risen samles i bunter, som så plantes ut igjen etter at den har rotet seg skikkelig for andre gang.
Åkeren må "pløyes" selv om den står under vann.
Denne kinesiske motoren må være en salgssuksess.
Både i lastebiler, traktorer og slike kjøredoninger du ser på bildet, var akkurat samme motortype i bruk.
Men selvsagt er fisket og omsetning av ferskvaren på markedet inntektskilde nr 1.
Selgere i hundrevis og kunder i tusenvis, gjorde dette markedet, som alle andre jeg så i Myanmar, til en folkefest uten like.
"Skal du ha den?"
Skålvekta er i flittig bruk.
Ikke all fisk var fersk.
Sesongens grønnsaker får du selvsagt kjøpt på et marked.
Matpause må en unne seg. Midt i kålhaugen.
Og hva hadde vel et marked vært uten kaker?
Denne dama stekte en slags lapper med mandeldryss, i små stekepanner over åpen flamme.
Noen av de damene kostet på seg drosje til markedet med pengeboka som eneste bagasje.
Utenfor venter trishaw-sjåførene på sine kunder som skal hjem med fullastede handlenett.
Når munkegutta ikke er ute med tiggerbollen sin, får de andre oppgaver.
Her hogger de eldste ved.
De yngste ser ikke ut til å bry seg nevneverdig med slike plikter.
Jeg ser for meg at dyrevernere ville ha mye større utbytte av av å opprette kontor i Myanamar, enn å ta tak i de få synderne vi har i Norge. Dette motorsyklende hønseriet gikk jeg meg på ved Inle Lake. Alle høner levde, unntatt den ene han måtte kutte strupen på akkurat her. Ei høne som flakser noe mer enn det forsvarlige, sett fra sjåførens side, har i grunnen underskrevet sin egen dødsdom om den hadde til hensikt å være med til markedet som en av de kaklende.
Hvis du klarer å feste så mange levende høner på en motorsykkel,
og samtidig ha plass til deg selv, da har du lov til å være fornøyd.
Til og med sykkelkurva er fylt opp med ferskvare.
Et utrolig syn. Rett og slett.
Hele landsbyer er bygd i vannet.
Da må husene selvsagt stå på stylter.
Båten og kanoen blir et meget nødvendig framkomstmiddel.
Selv om Inle Lake ligger på Shanhøysletten, er befolkningen i landsbyene ikke shan. Intha-folket kom til Inle fra Dawei i det sørlige Myanmar. Legenden sier at to brødre kom til distriktet i 1359 for å tjene Shan-herskeren, Shan soo pha (soo pha = himmelherre). Han ble på sin side så fornøyd med de arbeidssomme brødrene at han inviterte 36 inthafamilier til å bosette seg i og ved sjøen. Forskerne mener at en mer sannsynlig forklaring er at Inthafolket flyktet fra sør og hit på 1700-tallet da det brøt ut krig der de bodde.
Vannstanden varierer etter årstidene.
Mars er en av de tørre månedene, fra mai til oktober kan en regne med nedbør.
Da minker nok avstanden fra stuegulvet og ned til vannet, sammenliget med hva den er på dette bildet.
Vegger av flettet bambus blir ganske fort utslitte, men det er ikke noe problem........
.......på markedet kan du få kjøpt ny vegg på rull.
Om du vil møte naboen har du ikke annet valg enn å ta båten fatt.
Nabokjerringer
Ingen hus i denne landsbyen, eller andre rundt innsjøen for den saks skyld, har innlagt strøm.
TV-titting er kun mulig om du i tillegg til parabol og skjerm, investerer i aggregat.
Døgnrytmen er for de aller fleste styrt av dagslyset. Tidlig i seng og tidlig oppe.
Jeg fikk ei natt ute på sjøen også. I noe jeg trodde var et hotell i en landsby på stylter. Men slik var det ikke.
Et skikkelig luksuskompleks av et hotell, Inle Resort, med egen, kjempesvær tomt.
Et godt stykke unna folkeskikken.
Til og med svarte svaner hadde de innført til hotelltjernet.
En gedigen spisesal med.....
....en frokostterasse som heller ikke sto noe tilbake når det gjelder størrelse.
Det må være et enormt vedlikeholdsbudsjett på et slik kompleks.
Om du velger Inle Resort som ditt krypinn, disponerer du ett av disse husene den tiden du har betalt for. Manageren for det enorme hotellet var fra Frankrike. Nå vet jeg ikke om det har noe å si for mitt inntrykk av stedet, men det er en kjennsgjerning at det var mye mindre smil å se blant personalet her, sammenlignet med andre steder. Jeg kom i kontakt med en amerikaner som også reiste alene, han hadde akkurat samme inntrykket. Stedet manglet den genuine, myanmarske atmosfæren, etter min mening. Å bygge noe slikt helt for seg selv, kan en jo også mene noe om. Det tok et kvarter å gå innover fra hotellet til du kom i kontakt med lokalbefolkning, det var der jeg fant det mobile "hønseriet", forresten.
Men jeg kom til Inle for å se mine gode kollegaer, fiskerne. Dvs, det er en stor forskjell på de lokale utøvere av den for oss fritidsbetonte aktiviteten, og meg, de gjør dette av tvingende nødvendighet. Selv om jeg er helt sikker på at de trives med livsstilen sin de også. En avslappet og humørfylt atmosfære preget det fellesskapet jeg så i alle fall.
Og det er mye fisk i den meget grunne innsjøen. Karpefisk, for det meste.
Stangfiske så jeg derimot ikke noe til.
DDu skal ha gjort dette noen ganger for å føle deg sikker på at du ikke faller i vannet.
Men gjør du dette fra du kan å gå, vil jeg tro at du kommer hjem like tørr som du dro.
Hver gang.
Her kan en kanskje få et lite innblikk i den spesielle padletekninkken de bruker på Inle?
Ved hjelp av ankelen "veiver" de åra rundt som en liten propell.
Meget effektivt, og ikke minst en flott teknikk når du skal sette garn.
Da padler du med beina og har hendene mer eller mindre frie.
Flere båter gikk ofte sammen om fisket, da dro de et garn i ring slik at fisken ble stengt inne.
Deretter brukte de sine kjegleformede nettingbur til å sett over fisken og så dunke den i hodet med en bambuspinne.
Noen hadde funnet ut at turistene var lettere å få på kroken enn fisken.
Når de var ferdige med sitt oppvisningsshow kom de bort til båten
der de håpet at dagens ablegøyer ble verdsatt minst like mye som gårsdagens.
Artist på Inle Lake
Ekte fisker.
Så får vi håpe sola står opp til en ny dag i Myanmar. Om ikke alt for lenge. Det skal bli usedvanlig spennende å følge valget i 2015. Kanskje kan NLD, National League for Democracy, få lov til å feire valgseieren? Og virkelig danne regjering. med Aung Saan Suu Kyi som den rettmessige statslederen. Men jeg tror det egentlig ikke.