Første vers av Rudyard Kiplings berømte hyllest til Mandalay kan du lese under her.

Det forbauser kanskje mange når jeg kan opplyse om at Kipling aldri har satt sine ben i denne byen

midt i Myanmar.

Noe jeg altså har gjort.

Mandalay palass er et enormt område midt inne i byen. Det ble bygd i 1857 og har hatt en meget broket historie.

Britene brukte palasset til å styre kolonien fra, og hadde også sin "British Club" der inne.

Engelskmennene er seg selv like. Så kan man like det eller ikke.

Noen få har utstyrt sine små med hjelmer.

Ellers er jo mopedene utstyrt for å ta med familien på tur. Som en vil se er det fotbrett for den minste

slik at hun kan sitte trygt og godt som airbag for sin far.

Er du på leting etter utfordringer og halsbrekkende opplevelser? Da kan jeg anbefale sykkeltur i Mandalay.

Å sno seg mellom biler, scootere, fotgjengere og løshunder i den tette trafikken som angriper deg fra alle kanter, 

burde tilfredsstille den mest aktive av oss.

Jeg kan ikke tenke meg at denne mannen har behov for trening etter arbeidstid? 

En slik jobb må være midt i blinken for ivrige spinnere fra vårt rike land i Nord-Europa. 

Med tanke på prisene treningsstudioene opererer med må det jo være optimalt å kunne tjene penger mens en trener.

Bussene er som regel fulle og vel så det. Overfylte ville vi si i Norge.

Nå skal en ikke se bort i fra at klimaet er en medvirkende årsak til at vi i vårt fedreland har valgt en noe mindre luftig utgave av bybussen.

Damene på vei til markedet med ferskvare. Småfugler i bur.

Jeg var på en restaurant som serverte Myanmar Food, bl.a. sparrow.

Som jeg ikke bestilte. Men for alt jeg vet kan jo dette være burfugl også.

Selv om jeg nok ikke tror på det selv. Men er det verre enn kylling eller oppdrettsfisk?

Et usedvanlig pulserende liv ved elva, men søppel, og med den odører som til og med min gamle nese reagerte negativt på,

skjemmer selvsagt området. Det lukta såpass ille at jeg nesten var redd for å få salmonella gjennom lukteorganet.

Med 60 millioner innbyggere, er det godt at maskinene ikke har tatt over jobbene.

Det gode med Myanmar, sammenlignet med Laos, er at det ser ut til at mennene arbeider like mye som damene.

Jeg kan ikke tenke meg at en kan koble ei datamaskin til denne bilen for å finne ut hvor feilen ligger.

Kanskje det må bli neste tur for Rune Gokstad og Øystein Bache dette, med håndsveivbil gjennom Myanmar?

Jeg tok heller en god lunsj ved elvebredden, og slappet av i liggestoler etterpå.

Perfekt temperatur under parasollen for en liten ettermiddagslur.

Er en på 60-årsferie så er en på 60-årsferie.

Sagaing Hill ligger et par mil vest for Mandalay,

et vakkert område der det sies at stressede munker ankommer for å roe seg ned

blant de minst 600 religiøse bygningene som kranser denne bakketoppen over Ayeyarwadi River.

Om munkene spiser is vet jeg ikke, men det var usannsynlig magne turister som skulle se de hellige menn spise.

Uspiselig, spør du meg. Jeg trakk meg unna og fant isselgersken som sikkert håper på busslast på busslast med utlendinger.

En halv times kjøretur utenfor byen finner en U Bein Bridge,

verdens lengste bru bygd utelukkende i teak. 1200 m lang.

Dvs de delene av brua som konstant står under vann, er i sement.

Men de aller fleste var lokale. Som var ute for å se på alle utlendingene.

I regntida hender det at vannet går over selve gangvegen.

Det var vanskelig å se for seg nå i slutten av tørkeperioden.

Som en skjønner gikk jeg ned fra brua og langs innsjøen Thaugthaman et stykke.

Brua er et imponerende stykke ingeniørkunst når en tenker på at den er 200 år gammel, og har bestått uten vedlikehold omtrent.

Så får vi håpe sola skinner på Myanmar i fremtiden også.

Det må også tillegges at ingen av bildene er manipulert i Photo Shop.

De er kun beskjært der jeg har funnet det nødvendig.

Fargene var akkurat som du ser dem på bildene.

The Road To Mandalay  

M A N D A L A Y

Rudyard Kipling

Mandalay

By the old Moulmein Pagoda, lookin' eastward to the sea,

There's a Burma girl a-settin', and I know she thinks o' me;

For the wind is in the palm-trees, and the temple-bells they say:

"Come you back, you British soldier; come you back to Mandalay!"

Come you back to Mandalay, Where the old Flotilla lay:

Can't you 'ear their paddles chunkin' from Rangoon to Mandalay?

On the road to Mandalay, Where the flyin'-fishes play,

An' the dawn comes up like thunder outer China 'crost the Bay!

Landskap rundt Mandalay sett fra Mandalay Hill, den eneste høyden i nærheten av byen.

Her kan millionbyen skimtes gjennom varmedisen.

Japanerne holdt Mandalay det meste av andre verdenskrig,

men i mars 1945 satte britene, med hjelp av sin kolonistat India, fyr på palasset og ødela mye av det.

G A T E B I L D E R   D O W N T O W N

M A N D A L A Y

Mandalay blir kalt "motorsykkelbyen", og det er ikke uten grunn. Scootere svermer som bier rundt i bygatene. At det er minst 50 tohjulinger for hver personbil er ikke å overdrive. I Norge ser jeg det som en overkommelig oppgave å oppdra alle andre bilførere slik at de kjører mest mulig likt meg selv. Ved å blinke med lysene, vise fingeren, tute lenge og vedvarende eller riste uforståelig på hodet, skal det være mulig å lære en befolkning på 5 millioner hvordan en skal oppføre seg i trafikken. Etter å ha vært i Bangkok, Yangon og nå i Mandalay, ser jeg det som nytteløst å forsøke på det samme i denne delen av verden.

Skoleskyss?

Førskoleskyss?

Denne sykkelen har ikke fotbrett. Muligens en noe billigere utgave?

I Norge er vi født med ski på beina, i Mandalay får du trafikken inn med morsmelka,

og kan smile mens du tolker trafikkbildet slik at du kommer deg dit du skal.

Hver dag.

Det er plass for de fleste religioner på et sykkelsete.

Sykkelen er et utmerket framkomstmiddel i en helt flat by.

Til og fra de utallige gatemarkedene med varer bl.a.

Scooteren blir også brukt som varetransport.

Trishaw er det flust av i Mandalay.

Trishawen er ypperlig til varetransport også. Å finne fram i Mandalay er ekstremt enkelt. Alle gatene i millionbyen går vinkelrette på hverandre, og gatene har ikke tradisjonelle navn. De som går øst-vest er nummerert fra 1 til 49, gatene som går på tvers av disse, altså nord - syd, har nummer fra 50 til 99. Hotelladressen min i Mandalay var således på hjørnet av 27th og 82nd Street. Så enkelt burde det kunne gjøres i andre byer også. Men jeg skjønner utfordringen når gatene ikke er så rette som i Myanmars nest største by.

Det ser ikke ut til å være særlig begrensning på hva en kan ha med seg "ombord" i en trishaw. 

I tillegg til seg selv.

Jeg blir også til stadig vekk spurt om jeg vil ha skyss.

Som den omtenksomme person jeg er, avslår jeg høflig.

De har nok ikke begreper om hvor mye nordiske kilogram veier.

Dette er, tro det eller ei, bybussen i Mandalay.

Langt over hodene på passasjerene lover reklamen et lykkelig liv.

Det var usedvanlig få drosjebiler i Mandalay.

Jeg kjørte motorsykkeltaxi de gangene jeg skulle lengre enn jeg orket å gå i varmen.

Og noen har med seg sitt eget marked hvor de enn går og står.

Nonnene må også ut i trafikken en gang i blant.

Både munker og deres feminine likesinnede preger bybildet i en hvilken som helst by i Myanmar.

Frokosten på hotellet byttet jeg ut med en tur på byen i tidlige morgentimer. Ferskt brød smaker aldeles fortreffelig uansett hvor du er i verden. Det bekymringsfulle for oss kolestrolopptatte er oljen det stekes i. Se godt etter i stekepanna, det er helt sikkert en liter palmeolje som syder rundt i bunnen. Og som lokalbefolkningen får i seg sin daglige dose av.

I sin bok, "Letters From Burma", skriver Aung Saan Suu Kyi om palmeolje i et av brevene. Befolkningen blir fattigere og fattigere, i og for seg ille nok, men utslagene det gir når det gjelder den tradisjonelle maten og hvordan den blir laget, er tilnærmet tragiske, sier hun. Nesten alle må gå over til palmeolje bl.a. Og kjøtt, fisk eller kylling må de fleste se langt etter i sin vanlige middagslaging. Dette vil senke levealderen på sikt, og styrke de (uønskede) kreftene som har råd til skikkelig mat.

Lefsebakeren gjør akkurat som oss, forbereder leivene på et laken med mel. Framdriften deretter er noe forskjellig. Når vi baker våre rakfisklefser, har vi kostet på oss et kjevle. Den tradisjonen er tydeligvis ikke utviklet i Myanmar. Men du verden for en teknikk. Den runde "puta" han baker på er plassert på en djuptallerken som går rundt i stor fart når lefsa blir bakt. Deretter blir den stekt i en leirovn, akkurat som indisk nan. Og smaken av varme, ferske brød kan vel de fleste tenke seg?

Jeg har alltid med meg en liten håndduk i kunstfiber hengende i beltet i en liten "pung". Festet til denne ble etter hvert så slitt at jeg ikke kunne ta sjansen på ha den dinglende der lenger. Men problemet ble løst ganske raskt, jeg fant en skredder og han gjorde jobben på noen minutter. Til kr. 2!

Morgenturen min endte ved elva, Ayeyarwadi river.

Fortsatt er denne elven, som går fra det høye nord og ender sine dager i et enormt delta ved Bengalbukta,

selve livsnerven i Myanmar.

Lastebåt på lastebåt ligger til kai i Mandalay.

Elva brukes ikke bare til å frakte gods og mennesker.

En må være ganske møkkete for å bli renere etter et bad i dette vannet.

Turistbåtene med ivrig knipsende vestlige luksusreisende er et mer og mer vanlig syn i Myanmar. De kommer kjørende gjennom byen i store busser med A/C og annen komfort, ned til brygga der båten ligger klar for avgang Bagan. Jeg er selv en av de vestlige, med mer enn nok penger til å være søkkrik i det meste av Asia, men å se en del av de gruppereisendes overfladiskhet og arroganse er ikke det en vil at vesten skal presentere seg med i dette fantastiske landet.

Eksmpel på turister.

Slike biler, som dras i gang med sveiv, er heller ikke noe uvanlig syn i gatene.

Jeg er faktisk så gammel selv at jeg husker noen av de gamle lastebilene der jeg vokste opp. De måtte også startes med sveiv. Og våre plenklippere og motorsager har vel omtrent samme startprosedyre. For en motorkyndig er det sikkert en enkel sak å reparere slike drivverk også, og mange av reservedelene får du på hvert gatehjørne.

Ved første øyekast kan det se ut som om ikke alle bilene hadde gått like glatt gjennom EU-kontrollen. Det meste av uortodokse kjøretøy og nesten samtlige motorsykler er kinesiskprodusert. De med virkelig god råd og sans for kvalitet kjøper thailandsk motorsykkel, den varer minst 5 ganger så lenge. Selvsagt til en pris som også er det samme antall ganger høyere enn sin kinesiske halvbror. 200 $ mot 1000 $ for den thai-produserte.

Kjenner jeg politiet i hjemlandet ved polarsirkelen rett, er det ikke sikkert de hadde satt pris på slik last.

Inwa ble i overkant turistdominert for meg. Jeg tok båten over Ayeyarwadi River,

men avslo hesteskyss rundt omkring i landsbyen.

Hestekjerrene var av det fargerike slaget.

S A G A I N G  H I L L

Selvsagt er det mengder av Buddhafigurer. Overalt.

Buddhaene du så på forrige bilde er oppmarsjert inne i dette praktbygget.

Sagaing Hill består av hundrevis store eller mindre helligdommer.

Som denne f.eks.

Utsikten er det ikke noe å si på. Ikke rart munkene stresser ned i slike omgivelser.

Selv munker trenger mat. Her er jeg innom storkjøkkenet i et tempel, der holder det ikke med en liten kniv til å kutte løk.

M I N G U N

FFor å komme til Mingun måtte jeg ta båt ei mil oppover Ayeyarwadi River.

Billettkontoret var av det sjarmerende slaget. Både bygnings- og interiør-messig.

Båtene ligger på rekke og rad og venter på kunder.

Selve overfarten tok en liten time.

I Mingun finnes det bevis på galskap satt i system. Kong Bodawpaya skulle bygge verdens høyeste pagode, den skulle strekke seg 170 meter mot himmelen. Slaver og krigsfanger ble beordret til å mure verket. Dessverre for kongen fikk han aldri se sitt byggverk, han døde i 1819, flere år før en eventuell ferdigstillelse. I tillegg ble Mingun rammet av et kraftig jordskjelv i 1838, som gjorde pagoden om til en av verdens største hauger med murstein.

Religionene har jammen fått sitt gjennom tidene. Med et godtroende folk som blir lovet gull og grønne skoger i det hinsidige, har makthaverne arbeidskraft så det holder. Og om ikke det er nok truer en bare viljen sin gjennom. "Det er bygd et uendelig antall moskéer, templer, synagoger og kirker gjennom tidene, men ennå har ingen sett Gud," var det en eller annen som sa. Men for oss som besøker pyramider, katedraler, og andre mer eller mindre hellige monumenter fra en svunnen tid, blir det opplevelser å feste på minnebrikken. Med eller uten kamera.

Det var lett å finne spor etter det store jordskjelvet i 1838.

Å være bjellesau kan være slitsomt. Dette er "bjella" som skulle henge i kong Bodawpayas pagode. Det hevdes at den er verdens største, hele sådanne. Bare en i Moskva er større, men den er visstnok ikke hel. 90 tonn veier "kirkeklokka", og under det før nevnte jordskjelvet falt den ned fra sitt teakoppheng. Engelksmennene hjalp senere til med å henge den opp i et eget bygg på solide jernfundament.

Inne i dette huset finner du bjella. Oppdragsgiveren, kong Bodawpaya, ville ikke ha noe av at det ble bygget en kopi av denne klokka, og henrettet like godt konstruktøren etter at mesterverket var ferdigstilt. Nå skal ikke jeg påstå at uttrykket "utakk er verdens lønn" stammer fra Myanmar, men at burmeserne har stiftet bekjentskap med disse ordene er det ikke mye tvil om.

Selgere var det overalt, i boder, eller som denne dama, gående rundt for å tilby et eller annet.

Tibud om skyss mellom de forskjellige severdighetene fikk du også både titt og litt for ofte.

Men som en ser, flere av turistene valgte å spare beina i varmen.

Hsinbyume paya, eller på et forståelig engelsk, the White Paya, er et vakkert skue. Tårnet symboliserer Mount Meru, fjellet som er i universets sentrum i følge hinduismen, og de syv platåene før en kommer til toppen, symboliserer de syv fjellene som omkranser Meru. Dette byggverket falt også til dels sammen under det før nevnte jordskjelvet, men engelskmennene var med og restaurerte payaen mot slutten av 1800-talle

U  B E I N  B R I D G E

Thaugthaman er en meget grunn innsjø.

Det ble meg fortalt at det var mye fisk i innsjøen, noe jeg ikke fikk bevis for den dagen jeg var der.

Men humøret er på plass uansett.

Far og sønn setter garn ved U Bein Bridge.

Verdens lengste teakbru, 1200 m lang, går mellom landsbyene Thaugthaman og Amarapura .

Rett under brua fiskes det også.

Far og sønn skaffer inntekt til familien.

Svart garn.

Det er slett ikke så enkelt som det ser ut til å fiske på denne måten.

Å holde balansen i en kano med slike bevegelser er det ikke mange som klarer på første forsøk.

Jeg dro tilbake til U Bein Bridge for å få med meg solnedgangen.

Mange turister tenkte som meg. Det var flere enn disse to som gikk på brua denne kvelden.

En idyllisk innsjø med mange innretninger for å fange fisk.

Hvordan de fungerer er en helt annen sak.

Burmeserne er et meget hyggelig folkeferd, og flere ganger blir jeg stoppet for å bli tatt bilde av sammen med en eller flere familiemedlemmer. Her fikk jeg mor til den yngste til å forevige meg sammen med bestemor og ei tante. En ser også at det ikke er noe problem med utsynet for en normalt utvokst nordmann. Jeg er godt og vel ett hode høyere enn de aller fleste i dette landet.

Det selges et eller annet overalt.

Her er det iskremdama som håper på omsetning av sine fargerike nytelsesmidler.

Utsynet fra brua mot Sagaing Hills var enestående og vakkert.

Å få lov til å stå på U Bein Bridge og være vitne til naturens mesterverk midt i tykkeste Asia, fyller meg med en ydmykhet jeg ikke alltid føler i hverdagen. Samtidig må en tenke på hvor priviligert vi i den vestlige verden er, ikke minst dessertgenerasjonen min i Norge, når en ser all fattigdommen i Myanmar.