L U A N G P H A B A N G

2 0 1 5

L A O S

Om du har behov for en rolig og avslappende ferie, er Luang Phabang i det indre av Laos midt i blinken.

Asias "Shangri La" i følge Lonely Planet.

Luang Phabang ligger på halvøya mellom elva Nam Khan og floden Mekong som du ser i bakgrunnen. En fin vandretur får du om du krysser Nam Khan på denne bambusbrua og følger veien som går gjennom landsbyen på den andre siden av Luang Phabang. Før du må over elva på ei tilsvarende bru lenger opp.

Da kan du blant annet få øye på dette huset. Som en ser av det foregående bildet er det ganske så liten sikt. Det kommer ikke av tørketid og støv i lufta, heller ikke er det tåkeskyer. Nei, i hele denne delen av Asia brenner de av skog og tørre planterester over store områder like før regntida setter inn. Dette for å gi jorda næring og dermed plantene et aldri så lite kosttilskudd i startfasen.

Jeg var der i midten av mars denne gangen, og selv om det regnet et par ganger, brukes paraplyen for det meste mot sola, som her.

Treskjærerkunsten holdes i hevd. Her er det elefanteproduksjon i stor stil.

Skikkelig tordenvær med påfølgnde regnskyll gjorde at fiskerne strømmet til elva, både i båt og langs land.

Og det så ikke ut til at den ene fiskemetoden var stort bedre enn den andre.

Her er nota kastet.

Å holde balansen mens du kaster garnet fra båten er barnelærdom for Sørasiater. Og slett ikke så enkelt som det ser ut til.

Alle som har anledning dyrker grønnsaker og kryddervekster til eget forbruk.

De som har noe større områder til disposisjon dyrker gjerne ris. Her er det mange forskjellige sorter i en butikk. Prisen varierer fra 5 til 10 kr/kg. 1000 Kip = 1 nkr i mars 2015

Den tradisjonelle måten å lage nudler på. Tynne rispannekaker stekes og tørkes i sola før de "strimles" til nudler i ei spesiell maskin.

En annen variant av riskaker er disse. Først vannes risen ut et døgn, vannet helles av, og det hele kokes over damp slik at blandingen blir seig og klissete. Det er forøvrig dette som er Laos favorittmåte å lage ris på, "Sticky Rice". Denne deigen formes slik du er på bildet og tørkes i sola. Til slutt friteres herligheten i masse palmeolje før den selges som billig "knask" fra et gatekjøkken.

Laohus

Tempelkatt.

Høns og hans.

Skoledagen er slutt og det gjelder å finne ei mamma med motorsykkel som skal frakte deg hjem.

Med mobiltelefon er alt så mye greiere.

Det kunne se ut som om de aller fleste hadde sin egen smarttelefon i Laos også. En stor forskjell fra sist jeg var her i 2011.

Luang Phabang er på UNESCO´s World Heritage List. Den unike gamlebyen med 33 Buddha-templer er årsaken til det.

Ved daggry strømmer mange hundre munker ut på gata fra sine respektive tempel for å få kaloririk mat til dagens 2 måltider, og samtidig glede giverne med en velsignelse i form av vakker sang.

Giverne har sine faste plasser der de gir et smil og en neve ris til de unge guttene som vier en periode av sitt liv til munkegjerningen.

Mange bor langt borte fra familien sin, og setter helt sikkert pris på den omsorgen disse kvinnene (og noen menn) gir i løpet av morgenstunden.

De kan bli munker fra de er 12 år gamle. En kan lure på hvordan norske sjuendeklassinger ville taklet en slik situasjon?

Og etter at maten er utdelt og velsignelsen sunget, er det tid for å slå av en prat med noen av de unge.

Hver eneste morgen ved soloppgang sitter de samme menneskene foran muren som skiller tempelet fra gata utenfor, med sin "sticky rice" som de fordeler så godt de kan på alle de forbipasserende munkene.

Giveren føler en minst like stor glede ved å gi, som mottakeren ved å få.

Før munkene går tilbake til tempelet sitt, synges en takksigelse til giverne.

Det er tid for hyggelige samtaler om dagligdagse ting også, selv om mye dreier seg om å lære bønnevers.

Det er selvsagt munkenes oppgave å holde tempelet og området rundt i orden.

Denne dagen er det hvitmalingen som fornyes.

Talent for å lære bønnevers er ikke nødvendigvis synonymt med de samme evner til å male.

Men hvitere blir det unektelig.

Guttene i sin munketilværelse bor ganske så spartansk.

De har ganske sikkert ikke enmannsrom med varm dusj inkludert.

Ei krevende tilværelse, der mye skal læres. Ikke minst må det være ganske følelsesladet å forlate familien i så ung alder som mange i Laos gjør.

Guttene har også ansvaret for fortauet utenfor selve tempelet. Det kostes og ruskes opp daglig om det er behov.

Kraftige nattlige regnskyll med lyn og torden gjorde at vannpyttene florerte noen morgener.

Den viktigste årsaken til at så mange unge gutter velger å bli munk i noen år, er utdanning. Templene i Laos gir nemlig unge munker gratis skolegang mens de "avtjener verneplikten".

Dagens skole er avsluttet, og munkene begir seg tilbake til tempelet sitt. Det koster omtrent 5 kr (5000 kip) å gå over brua (ikke for disse guttene, selvsagt), noe som gjør at brua kan settes opp igjen hvert år etter at regntida gjør det nødvendig å demontere hele byggverket.

Regnskurer er ingen grunn til å bruke paraply i varme strøk av kloden. Det er nok helst sola de beskytter seg mot disse "skoleguttene"

Ett tempel du ikke kommer utenom, er Phu Si. Det ligger på en høyde midt i byen og er et selvsagt mål for minst en solnedgang. En av attraksjonene er Buddhas fotavtrykk. Et ganske så gedigent et, som du kan se bilde av om du går inn her og leter litt nedover siden.

Du reiser ikke til Luang Phabang om du ikke vil se buddhistmunker

En viktig del av Buddhas lære, og forsåvidt mange andre religioners, er å filosofere over tilværelsen.

I Luang Phabang er tradisjonene en del av dagliglivet.