H O I A N

januar 2016

V I E T N A M

Bussen fra Hue til Hoi An går selvsagt via Da Nang, og stopper ved den samme "skysskroa" som vi gjorde fra Da Nang til Hue.

Hoi An og omegn er en fredelig plett på jord. Dette er noen minutters sykkeltur fra det pulserende sentrumet i retning Sør-Kinahavet.

Og i elva, som renner ut i Sørkinahavet ikke langt fra der dette bildet er tatt, er det mange som prøver fiskelykken. De hvite hegrene er av de desidert mest tålmodige.

Å fiske i slike omgivelser på en godværsdag, må være sjelebot av ypperste kvalitet.

De fleste fisket fra land, men noen satte garn og brukte båter som dette.

Det er ikke vanskelig å finne idyller om du sykler rundt omkring Hoi An

Risåker på risåker er det her også. Som overalt i Vietnam.

Og damene sykler på jobben.

Du synker ganske langt ned i søla når du er risbonde.

Jeg kan tenke meg at denne dama har tilbrakt mange timer ute på markene. Hun savner neppe slitet, men kanskje samtalen med de andre kvinnene mens de jobbet dag ut og dag inn i en våt risåker.

Kanalene som fører vann inn i jordbruksområdene, er fulle av fisk. Og stadig vekk kom det fiskere som ville prøve lykken, og ikke minst spare inn noe på familiens matbudsjett.

Bare noen få mnutters sykkeltur ut av turistgryta i Hoi An, og du er i en annen verden.

Utstyret kan gjerne kalles primitivt, men det er solid og hjemmelaget. Bambusstang med én stangring i toppen, samt "snella" i høyre hånd som snøret vindes inn på etter å ha blitt kastet ut på en meget effektiv måte. Omtrent som mine onkler og tanter brukte hermetikkbokser da de fisket i Selbusjøen i mine barneår. Men de hadde ikke stang en gang.

En for meg ukjent fiskemetode: Åpne "kurver" blir trykket ned mot bunnen i håp om at en eller annen fisk ikke skal rekke å svømme vekk.

Og som en ser i fiskenettet til fangstmannen, ikke alle rakk å flykte.

Fiskere er det ikke stor forskjell på i verden. Alle er de stolte av fangsten sin, og viser den gjerne fram til alle som spør. Og i Vietnam, som i andre fattige land, er det ikke snakk om "Catch and release".

Og jakten på storfisken fortsetter.

Jeg føler meg ganske så eksotisk når jeg kan vandre på denne stranda å vite at havet til høyre for meg, som en ser en aldri så liten del av på bildet, er Sørkinahavet.

En rolig sykkeltur på 20 minutter og du står ved, Sørkinahavet, unnskyld, det Vietnamesiske havet, som det selvfølgelig heter her hvor jeg oppholder meg. Kineserne står ikke særlig høyt i kurs hos den jevne vietnameser. Her fiskes det i opprørt hav på flere måter

Du kan godt reise til VIetnam på "sydenferie". Milevis med sandstrender å velge i. Og det er slett ikke overbefolket.

Eksempel på turist. Men slett ingen eksemplarisk turist. Hva tenker slike mennesker med? Det er faktisk mulig å lese seg opp om det landet du skal besøke, om det nå er i Lonely Planet eller andre litterærere utgivelser. Slik at en kan følge skikk og bruk der en er. Det er også veldig lurt å observere hva de lokale gjør og ikke gjør. En må aldri glemme at vi er gjester i andres land!

Men det kan kanskje være lurt å skynde seg? De store hotellkjedene kjøper seg opp langs kysten og bygger luksushotell på luksushotell langs strandlinja mellom Hoi An og Da Nang. Og mange flere steder i det kommunistkapitalistiske landet.

Arbeidsoksen må også ha mat. Da blir det ridetur på godseieren.

Grønnsakene dyrker vi da selv!

Det aller meste av bondens arbeid foregår manuelt. Med noe hjelp av arbeidsokser en gang i blant, og en og annen tohjulstraktor til å "pløye" rismarkene når det trengs.

Idyller som dette dumper du borti på dine sykkelturer i nærområdet. Det er bare å prøve de mange små og store veiene rundt omkring byen.

Risen tørkes før den fylles i sekker. Her har bonden bare lagt presenningen på fortauet, med trafikken susende forbi bare centimetre fra maten.

Alle i familien kan gjøre en innsats. Her fyller den aldrende herren risen i sekker, som så selges på markedet eller lagres til eget bruk.

Å "tynne" risen er tydeligvis en kvinnejobb.

De tar opp en og en plante og bunter de sammen, før de plantes ut på nytt der det har grodd dårlig.

"En risåker er vakker bare for den som slipper å arbeide på den",

sa en vietnamesisk bonde en gang.

Ingen tvil om at det å dyrke ris er knallhardt arbeid, dag ut og dag inn.

Og jeg vil tro at arbeidsfordelingen er ganske rettferdig. De tyngste takene må nok sjefsbonden ta selv. Her prøver han å stoppe vannet fra å renne ut av åkeren. Vann er den aller viktigste ingrediensen for et vellykket resultat i risåkeren.

Etter slike basketak i gjørma gjør det godt å strekke ut ryggen

Det som kan brukes om igjen blir samlet sammen for så å selges til gjenvinning eller andre interesserte. I fattige land er det en utrolig oppfinnsomhet når det gjelder å tjene penger. "Har du ikke mat på bordet har du ett problem. Har du mat på bordet har du tusen."

Miljøvennlig frakt av store trær kan du også oppleve i Vietnam.

Gamle bensinpumper med ikke direkte miljøvennlig innhold, var det mange av.

Gamlebyen i Hoi An har vært på UNESCO´s World Heritage liste siden 1999. Og en mer sjarmerende by skal du lete lenge etter. Det eneste negative er de mange turistene, 2 millioner frekventerer den lille byen årlig. Og du møter "alle" i de få gatene i det gamle kvarteret. Men her sitter vel undertegnede i glasshus, og er en av de 2 millionene selv.

I Hoi An bor det bare 90.000 mennesker, da kan en tenke seg at de du møter på gata stort sett er en annen utgave av deg selv.

Hoi An var Sentral-Vietnams største havneby i hundrevis av år. Helt til båtene ble så store at havna i byen ble for grunn. Da flyttet de denne innbringende geskjeften et par-tre mil lenger nord, til Da Nang.

Hele byen er stort sett malt i gult, og som en skjønner og kanskje får et inntrykk av gjennom bildene, det er et virkelig sjarmerende bysentrum.

Med flotte og avslappende nærområder.

Grunnen til Hoi Ans status som verneverdig er at den er et usedvanlig godt bevart bevis på en sørasiatisk handelshavn fra 1400-tallet og 400 år framover i tid.

De klarer også selv å se verdien i det bevaringsverdige, og det er ikke lov til å bygge nye hoteller eller gjøre mange forandringene inne i selve kjerneområdet. Der har Hanoi med gamlebyen mye å lære i følge min turistguide. I Hanoi tillates kapitalinteressene å gjøre omtrent som de vil. Og det i en kommunistisk stat! Forstå det den som vil.

Etter mørkets frembrudd er Hoi An like sjarmerende som i dagslys.

Skilpadda ser ut til å overvåke havneområdet, som forøvrig er ei elv.

Hoi An er papirlampeby nr 1!

Ei kjempelampe står nede ved havna.

Den mest kjente severdigheten i Hoi An er den japanske broen.

Som etter de mest sannsynlige kalkyler ble bygd rundt 1590. Slik at den japanske bydelen skulle ha lett tilgang til den kinesiske på den andre siden av kanalen. To aper og to hunder på hver sin side av broen, mener man muligens henviser til at de startet å bygge i apens år, og ferdigstilte konstruksjonen i hundens år. Vakker er den i alle fall der den "dekoreres" med forskjellige farger i løpet av kvelden.

 

Jeg setter stor pris på en hyggelig hilsen i GJESTEBOKA MI