H O C H I M I N H C I T Y

S A I G O N

VIETNAM

Saigon

Lonely Planet beskriver byen som en "høy-oktan-by". Der det kommersielle og kulturen har drevet hele landet fremover med sin grenseløse energi og voksende økonomi.

En usedvanlig by, som det selvfølgelig tar tid å bli kjent med.

For å hedre Vietnams store statsleder, ikke minst slik at kommende generasjoner ikke skal glemme, ble Saigon til Ho Chi Min City fra 1976.

Den eldre generasjonen sier fotsatt Saigon, og jeg hørte mange av de yngre bruke det gamle navnet også. I mine til¨årskomne ører klinger Saigon bedre enn Ho Chi Minh.

I en by med nærmere 10 millioner innbyggere gjelder det å komme først til mølla om du vil tjene penger. Men jeg følte aldri at sjåførene var påtrengende slik en er vant med fra andre byer i denne regionen.

Etter noen år i bransjen, vet du når du kan ta en pust i bakken.

Min sjåfør og guide rundt i sentrum denne ettermiddagen, hadde 18 skadefrie år på baken som syklende taxisjåfør. 65-åringen må holde seg i form, men samtidig puste inn mye forurenset luft, tenkte jeg.

Og en kan jo lure på hvor trygt det er å la seg befordre rundt i et myldrende gatenett, i sentrum av metropolen, i en ubeskyttet sykkeldrosje?

Du er midt i bisvermen og føler virkelig trafikken på pulsen.

Og etterhvert skjønner du mye av kjøremønsteret. Tuta blir brukt like mye som bremsene. Jeg tenker at det må vokse opp mange hørselskadde unger i Vietnam, de minste står eller sitter alltid slik, og hver gang føreren av skuta skal varsle "nå kommer jeg", trykkes det på "tuteknappen".

Du er ikke gamle karen før du får din første kjøretur.

Min guide og sjåfør hadde sin faste runde, forsto jeg, og viste meg anbefalinger på mange språk, deriblant norsk, når han markedsførste sine tjenester og overbeviste meg. Den første stoppen var i et aldri så lite tempel.

Her fattet kommunstene i nord og sør sine første beslutninger etter freden i 1975 og fram til samlingen av hele landet året etter.

Saigon er pyntet til nyttårsfest. Det røde kommunistflagget fra Nord-Vietnam og det blå fra Sør-Vietnam ble slått sammen til ett. Og fargen ble naturlig nok rød. Det var jo Nordvietnam som vant krigen mot det konservative og despotiske sør, samt deres trosfeller, Amerikas forente stater.

Sjåføren var en vant guide, og visste hvor kundene ville la seg bli fotografert.

Saigon har alt, forteller Lonely Planet. I alle fall en kopi av Notre Dame fra Paris.

Kan tenke meg at franskmennene, som den gang styrte Vietnam,

hadde et aldri så lite ord med i laget da helligdommen ble bygget i 1880

Byen kan skilte med et aldeles nydelig posthus fra 1886. Året etter, i 1887 hadde Frankrike lagt under seg hele Vietnam, Laos og Kambodsja, Indokina ble området kalt, og det er en betegnelse vi finner i noen sammenhenger i dag også. Franskmennen ble kastet ut av Vietnam i 1954.

En by med dobbelt så mange innbyggere som Norge, må ha eget operahus.

Luksus er ikke et ukjent begrep i Saigon heller, men for folk flest i Vietnam er ei overnatting eller flere på dette hotellet en uoppnåelig drøm. I den eksklusive delen av byen er det ikke måte på muligheter for å tømme lommeboka. Etter krigen mot Amerika og kommunistenes seier i 1975, flyktet mange av eliten (høyrekreftene) ut av Vietnam. En god del av disse har gjort gode penger i utlandet, og investerer millionene sine i hjemlandet.

Dior var bare en av merkebutikkene jeg så.

Men i neste gatekryss finner ei som også driver butikk, men som aldri kommer til å sette sine ben innenfor Dior eller andre dollarbutikker.

Langs mye av Saigon river var det laget en flott "strandpromenade".

Havneområdet er heller ikke det minste jeg har sett, selv om det altså ligger i ei elv.

Det er ikke forbud mot alkoholreklame i Vietnam.

Markeder er det i enhver liten del av byen.

Og i enhver stor og liten by for den saks skyld.

Det er vanskelig å illudere bevegelse i et fotografi, men disse hodeløse og flådde froskene, hoppet faktisk rundt på fatet. En smule grotesk. Selv har jeg spist frosk, slett ikke ille, men heller ikke noe jeg må ha hver eneste dag. I mitt enfold trodde jeg også at frosker var som benløse fugler. Men det er de slett ikke.

Her kan du gå rett inn, ser det ut til.

Her kan du ikke gå rett inn. Ser det ut til.

Maten er oftest best på gateplan. I restauranter med bare ett eller to bord, og ei "eldre" dame bak disken, finner du som regel aldeles utmerket mat.

Ingrediensene kan du velge selv.

Det er slett ikke sikkert at denne restauranten serverer bedre mat enn "street-food"-utgaven du så i forrige bilde. Men vietnamesisk mat er godt uansett.

Å stelle sine undersåtter er noe en bør gjøre en gang i blant. Ikke langt fra hotellet i Saigon fant jeg disse tre sprudlende damene. En på hver fot samt at den tredje, med hanskene, overtalte meg til å ta "pedicure" også. Den noe tilsidesatte vestlige i bakgrunnen, måtte finne seg i å spille annenfiolin denne gangen.

Høyhus er det mange av i Saigon også.

Bitexco Financial Tower er Saigons høyeste bygning, 262 meter over bakken.

Tårnets arkitekt hadde en idé om at det skulle se ut som en Lotusblomst.

Lonely Planet mener, som meg, at det ligner mer på et CD-rack med en tamburin (helikopterplattforma) dyttet inn nærmere toppen.

Vietnamesisk nyttår er som vår julefeiring. "Alt" er stengt i minst 4 dager, gjerne i to uker. Og en blomsterprakt uten like rundt om i byene og de tusen hjem. Spesielt er vårens farge gul, populær, men alt unntatt hvitt kunne brukes. Den fargen er forbeholdt de døde.

Ikke langt fra hotellet i backpackerstrøket av byen, var det en gedigen blomsterpark.

Papaya og tusenvis av gul krysantemum.

Gresskar eller melon?

Ved første øyekast ligner dette på sitroner, men ved nærmere ettersyn ser det ut til å være en type melon. Og selvsagt er busken formet som ei geit.

Geitas år i Vietnam (og Kina) fra 18. februar

Vakker og spesiell frukt

Som altså ser slik ut inni. Ikke spesielt søt, men fullt spisbar, og ei frukt det var mye av. Både ved hotellenes frokost og ute i gatebodene.

Bouganvilla

Orkideer

Det var ikke bare plantesalg i parken. Disse tre ungdommene dekorerer vannmeloner.

Det krever sin kvinne å få slike resultater på en melon.

Ferdig utgave.

Ei gruppe hadde funnet ut at de skulle øve seg på Thaiboksing med tilskuere på alle kanter.

Tilskuer.

Hele Vietnams "juletre".

En enorm mengde av disse "lemontrærne" trenger neppemarkedsføring. Det så ut som om alle har minst ett tre når det er nyttår. Men frukten var ikke spiselig, ble det sagt. Til det var treet utsatt for altfor mye gift.

Kundene får brakt varene hjem om de ønsker. Helt sikkert for en billig penge.

Motorsykler og andre transportmidler drev skytteltrafikk fra blomtermarkedet og ut til kundene.

Det gjelder å stå på om du vil tjene penger i et land med 90 millioner innbyggere og ikke altfor mange arbeidsplasser.

Du blir en ganske så dyktig motorsyklist om du bruker Saigon som treningsarena daglig.

Pottede trær av denne aprikosblomsten (eller var det fersken?) var usedvanlig populære.

Nyttår feires med brask og bram. Her er det "dragedans" i gata rett utenfor hotellet.

Masse lyd fra medbrakt trommeorkester, og det ble et imponerende skue.

Å krysse gater blir etterhvert en rutine. Teknikken er enkel, gjør aldri noe uforutsett. Har du begynt å gå må du ikke ombestemme deg midt ute i gata.

Det finnes fotgjengerfelt også, men de skal du ikke bry deg om.

Det selges T-skjorter og prospektkort med trafikklysregler for Vietnam.

Grønt = du kan kjøre, oransje = du kan kjøre, rødt = du kan fortsatt kjøre

Nyttårsfeiringen er storslagen, her danses det til heftig musikk på ei frilufts-scene. Lokale dansegrupper som får vise seg fram for et stort publikum.

Selvsagt var gatene pyntet

Ei kilometerlang gate var gjort om til gågate, og dekorert med blomster, palmer og til og med en liten risåker. For å illustrere hva Vietnam står for i dag.

Og folk i hundretusentall møtte opp. Jeg har aldri sett maken til folkehav, og når en kom ut i trafikken igjen, der titusenvis møtte et minst like stort antall motorsykler, følte du virkelig at du var i en storby.

Vanningskanna var et dekorativt innslag.

Vann er en viktig ressurs, Vietnam har i overflod, og er en av verdens største riseksportører. Takket være denne ressursen.

Selvsagt var det underholdning av god kvalitet.

Det var et utrolig skue på alle måter. Selv om det jeg husker best er folkehavet.

Ho Chi Minh City, HCMC, eller Saigon,

knipset fra takterassen på hotellet mitt.