Her legges det oljegrus. Og som en ser har vegvesenet engasjert mange arbeidere.

Først kommer en lastebil og tømmer pukken langs veien i hauger.

Ved hver haug står en mann med spade og fyller opp kvinnenes kurver med pukk.

Det er betydelig forskjell på lyset midt på dagen og ved soloppgang og solnedgang.

Det beste er å være ute tidlig om morgenen, slappe av i den verste heten midt på dagen,

og dra ut igjen i 4-tida om ettermiddagen.

For de med spesiell interesse for det historiske og arkeologiske

skal det ikke være vanskelig å se hvilket århundre payaene er bygget.

For oss andre er det bare å beundre og nyte dette utrolige slettelandskapet.

B A G A N

Da båten nærmet seg Bagan, med solnedgangen på den andre siden av elva,

fikk jeg et aldri så lite inntrykk av hva som ventet meg de neste dagene.

Langs elvebredden dukket den ene pagoden etter den andre opp.

Det skal være omlag 2500 store og små byggverk som dette på et område like stort som Manhatten i New York.

I følge Lonely Planet.

Det er nesten så en tror at noen av disse tårnene må ligge utsatt til i regntiden.

Etter frokost, som foregikk i ikke direkte uappetitlige omgivelser i hotellrestauranten Acasie, 

i skyggen av, ja nettopp, akasietrær, bega jeg meg ut på en liten morgenvandring.

På et underlag av så fin sand at det nestene kunne kalles støv.

Men hva gjør det i slike omgivelser?

Noen av disse helligdommene er mer enn 1000 år gamle.

Det var omtrent på den tiden vikingene fant ut at de skulle drepe fredelige munker i England.

Men før det skulle jeg fraktes nedstrøms Ayeyarwadi i mer enn 10 timer.

Heldigvis ikke med denne båten.

Etter en time på vannet passerte vi pagodene i Sagaing som jeg beså på nært hold noen dager tidligere.

I grunne partier av elva, og dem er det mange av på denne tiden av året,

var det alltid to menn i baugen som sjekket om båten kunne fortsette på den kursen den hadde valgt.

En passasjer til, og fartøyet ville endret status til u-båt.

Det er utrolig at de tar sjansen, men det er neppe første gangen de er på elva.

Jeg vil tro at det på Kiplings tid ikke var noe tvil om at Road to Mandalay var Ayeyarwadi River.

Etter å ha passert Sagaing Hill etter en time, var landskapet stort sett akkurat som på bildet.

Rent bortsett fra damene.

Denne brua sier noe om bredden på elva, eller floden er det vel riktigere å kalle slike vannveier. Etter det jeg har funnet ut er brua Myanmars lengste, 3450 meter. Nå i tørkeperioden er Ayeyarwadi kanskje halvparten så bred, men i løpet av våre sommer- og høstmåneder fylles elva til randen igjen. Om du følger brua inn i bildet kommer du til Pakokku, en by som står brent fast i minnet til enhver burmeser. Det var her munkeopprøret mot militærstyret startet i 2007, og den første munken ble drept av regjeringsstyrker. Kanskje var det spiren til et nytt Myanmar om ikke så altfor lenge?

Minner fra en svunnen tid kom tilbake da jeg fikk se båter fullastet med teak. Jeg vokste opp på et fabrikkområde med snekkeri og trelastlager. Jeg husker godt den gode lukta av teak da jeg fikk lov tl å være med min far der de mer eksklusive treslagene var lagret. Jeg husker ikke om det var burmesisk teak, men sannsynligheten for det er vel overhengende. Kanskje hadde plankene jeg så den gangen, seilt nedover Ayeyarwadi på samme måte som i dag?

Etter timer på elva la båten endelig til kai i Bagan.

Og det synet som møter en når det gryr av dag i denne gamle hovedstaden finnes det ikke maken til noen steder.

Pagode på pagode omtrent så langt øyet kunne se.

Bagans store æra startet i 1057, etter å ha vunnet et stort slag.

Men da Kublai Khans tropper feide over slettene i 1287, var allerede storhetstiden over.

Popa, åndenes fjell, ligger en times biltur fra Bagan.

777 trappetrinn fører en til toppen, og på turen dit er det mange ånder som skal begunstiges

med en offergave slik at du får fred og beskyttelse.

Hovedinngangen til bestigningen er bevoktet av elefanter.

Og aper.

Det var apekatter overalt, det er det vel forsåvidt i Norge også, men ikke med så fyldig pels.

De holdt et til tider forferdelig leven, selv om de også slappet av med hyggelige sysler.

Som å plukke lus.

I Myanmar heter disse åndene Nat. Dette rommet huser kanskje naten Nan?

Åndetroen lever side om side med buddhismen i mange av landene i Asia. Myanmar er ikke noe unntak, heller tvert i mot, etter det jeg har skjønt. I Myanmar har de 37 hovedånder. Kong Anawratha ville stoppe all ofringen til spøkelser for 1000 år siden. Han ville innføre buddhismen som statsreligion. På den tiden var det 36 hovedånder, og kongen innførte en til, basert på den hinduistiske gudinnen Indra, Thagyamin. Andrawatha kronte Thagyamin til "kongen over åndene". Siden Indra hadde gode forbindelser innad i buddhismen, ble således alle åndene underordnet buddhismen. Slik ble det altså ikke synd å ofre til de usynlige, men akk så menneskeliggjorte, åndene. De var jo plutselig blitt en del av buddhismen. Andrawatha måtte ha hatt gode rådgivere!

Det var mange små rom å stikke innom på veien opp trappene til det 800 meter høye fjellet.

Du kunne få beskyttelse mot det meste ved å gi en liten sum til de rette spøkelsene.

Du kunne feste pengesedlene på kroppen til den personifiserte, eller legge offergaven på sofaen som her.

Ei iransk dame på besøk i Norge uttalte en gang at mangelen på religion i et land henger nøye sammen med troen på det overtroiske. Min mor var overbevist om at det kom besøk om en gaffel (eller var det skje?) falt i gulvet, og at et menneske vi kjente døde om vi tok i dørklinken på begge sider samtidig. Men det var ingen motsetning mellom dette og det å tro på en Kristus som sto opp fra de døde. I utviklede stater i dag, som Norge, er religiøsiteten på stadig tilbakegang. Kanskje det er noe i det den iranske damen sa? I Myanmar er det i alle fall ingen som helst tvil om at folk er religiøse så det holder, med tro både på det ene og det andre.

Hva denne beskytter mot vet jeg ikke,

men at noen vil ha beskyttelse ser man av pengesedlene på kroppen til ånden,

og offergavene i fruktbollene foran.

På vei hjem fra Mount Popa møtte vi denne karavanen.

Hver ettermiddag hentet de vann i store tønner som de kjørte hjem til landsbyen.

Anført av en meget blid og hyggelig okseeier.

Det er lite nedbør i dette området av Myanmar.

Det var stor forskjell på kyrne som beitet langs elvene og de som måtte ta til takke med "ørkenkost".

Derfor er det viktig å samle sammen det en kan finne av spisbart

slik at en har med seg buskapen sin gjennom tørketida.

Veiarbeid på myanmarsk vi: En mann spar grus i flettede kurver som kvinnene tømmer utover.

Pukken blir så kastet utover veien og deretter komprimert av en veivals.

Til slutt helles oljen på. I et land med mangel på arbeid og mengder med arbeidskraft

er det kanskje ikke så dumt å gjøre det på denne måten?

Hotellet jeg lå på i Bagan, Thande hotel, ble bygget til denne anledningen i 1922.

Nå må ingen forledes til å tro at jeg var med den gangen, og heller ikke lå i samme seng som ovenfornevnte.

Jeg må også få lov til å skryte litt av hotellpersonalet.

Selv om jeg er på alenetur følger de sine instrukser

og gjør det veldig hyggelig å komme tilbake til nyoppredd seng etter en lang formiddag ute i varmen.

Vi kunne bli underholdt under middagen om vi ville.

Med burmesisk folklore.

Her spilles det xylofon og trommer, samt at det synges mens en artist danser for spisegjestene.

På Thande hotell i Bagan opptrådte en kjent lokal musiker, sammen med sin lillesøster.

Marionetteater er den mest uttrykksfulle kunstformen i Myanmar. Fra slutten av 1700-tallet fram til kinoens oppstart rundt 1930, var dette den desidert mest populære underholdningen. I våre dager vil du dessverre kun finne slike forestillinger på de største turistplassene i landet.

Det er et anseelig antall dukker, både i menneskeskikkelse og ikke minst som her, dyr. En dyktig marionettartist blir høyt respektert i Myanmar. Kanskje ikke så rart når du vet at det kan være opptil 60 tråder til å styre en dukke. I de mest avanserte dukkene er det en tråd til hvert øyenbryn bl.a., for å få frem ansiktsutrykk så naturtro som mulig.

Det er ikke mange løse tråder uten mening når en marionettdukke skal styres i takt med musikken.

Tharabar Gate er porten i bymuren fra 800-tallet rundt det opprinnelige Bagan. En skulle kanskje tro at Buddha var plassert i nisjene på hver side av byporten, men slik er det ikke. Her sitter gjenferdene (nat) som skal vokte byporten, Lady Golden Face til høyre og hennes bror Lord Handsome til venstre. Lokalbefolkningen tror fullt og fast på dette, det er ikke en gang omspunnet med noe som helst innslag av mystikk. De ofrer gjerne en klase bananer eller en kokosnøtt for å være sikret mot trafikkulykker. Etter hva jeg forsto er dette et "engangsoffer", så nye besøkende må altså, for å være på den sikre siden, legge en banan eller kokosnøtt hos hver av de to vokterne. Heldigvis kan sykler, mitt framkomstmiddel, passere fritt og likevel være beskyttet.

Som de aller fleste gjenferdene, har også disse to en tragisk historie. Kongen i Bagan fryktet Lord Handsome og giftet seg derfor med hans søster, Lady Golden Face. Etter en stund fikk kongen Lord Handsome brent på en stake, noe som resulterte i at hans søster hoppet inn i ilden hun også. Bare ansiktet hennes ble reddet fra flammene.

Lord Handsome fikk en ulykkelig utgang på livet sitt.

Men har fått noe oppreisning må en si, etter at han ble vokter av byporten i Bagan til evig tid.

Gjenferder eller ikke, i all hovedsak var figurene jeg fotograferte av Buddha.

Bagan var hovedstad fra ca 900 - 1300.

Det kan virke som om kongen mener at sjelens status i det neste liv

er avhengig av hvor mange pagoder det bygges i hans regjeringstid.

Det nærmer seg solnedgang og noen av byggverkene er mer egnet enn andre til å bivåne dette naturfenomenet fra. Første kvelden valgte jeg meg en som Lonely Planet anbefalte pga at det ikke var så mye folk der. Det jeg ikke tok med i beregningen var at alle leser Lonely Planet. Og at alle ville ha pagoden for seg selv. Da blir du ikke alene. Syklister, hestedrosjer, oksekjerrer, drosjer og turistbusser strømte til dette stedet. Men det er slikt en må regne med. Bagan er utrolig turistifisert, og det skjønner jeg godt, etter å ha vært der.

Lonely Planet-lesere på rekke og rad. 

Utsikten fra plattforma 50 meter over bakken var upåklagelig.

Murstein i millionvis må ha gått med til å bygge de mer enn 4000 payaene, som var det opprinnelige antallet. Erosjon og jordskjelv har tatt knekken på mange av dem, men fortsatt er det altså mer enn 2000 igjen. Et av de største jordskjelvene rystet Bagan så sent som i 1975, det tok knekken på mange av mesterverkene.

Heldigvis har verden skjønt at dette må bygges opp igjen, og spytter inn penger i restaureringsarbeidet.

Det er minst en Buddha i hver eneste pagode.

Samtidig med byggingen måtte man således ha flere kunstnere i arbeid.

Til å lage alle disse figurene.

Dette er toppen av min og Lonely Planets solnedgangsfavoritt, Pyathada Paya, før hordene inntok stedet. Der det er et håp om at det kommer folk, er det alltid et eller annet å få kjøpt. Disse selgerne dro varene sine opp de bratte trappene for å tjene noen slanter på oss turister.

Paya er betegnelsen på alle religiøse bygninger og statuer på burmesisk. Det kan virke forvirrende for de av dere som er systematiske lesere, og følger mine utgreiinger der jeg bruker ord som pagode, byggverk, tårn og paya om hverandre. Til trøst er det å si at jeg er en smule forvirret selv også.

En får med seg like mange solnedganger som det er kvelder i Myanmar.

Du vil nødig miste en eneste en.

Etter solnedgang er det bare å nyte fløyelskvelden til du stuper i seng.

For dagen etter er det en ny soloppgang.

En blir ydmyk tilskuer når en får lov til se en ny dag gry i omgivelser som dette.

Å sitte 50 meter oppe i et av disse mesterverkene der den eneste lyden som bryter stillheten er kneppet når kameraets lukker foreviger lysspillet i dette vakre landskapet, er en så enestående opplevelse at både ord og bilde blir et fåfengt forsøk på å formidle stemningen.

Bagan

Jeg sykla rundt denne morgenen, og fikk øye på de som benyttet en noe kjøligere del av dagen til å arbeide.

Det finnes verre omgivelser å starte dagen i.

70% av Myanmars befolkning driver med jordbruk.

En må passe på så en ikke pløyer for fort. Da forsvinner jorda i ei støvsky.

Det er hverken penger eller statsstøtte til all verdens lettvintheter i jordbruket. Med okser til trekkdyr og plog av tre, kan jeg tenke meg at det har foregått på samme måten i hundrevis av år. Eneste forskjellen er at gutten går med ørepropper og hører på musikk mens han tar sin del av jobben.

Neste kveld valgte jeg den pagoden Lonely Planet skrev var hovedsolnedgangspagoden. Det hadde også mange fått med seg. Det som kanskje kunne hindre noen i å klatre til topps på denne, var meget bratte, utvendige trapper. En noe luftig opplevelse. Med rekkverk.

Jeg er av de som stiller meg meget tvilende til om Marco Polo virkelig har vært i Kina. Selv om Thorbjørn Færøvik kommer til en annen konklusjon i sin bok om eventyreren, tror jeg kanskje det heller er et ønske fra Færøviks side enn at forfatteren virkelig tror at den gode Marco har vært der. I våre dager er det lettere med bevis. Jeg traff et fransk par på toppen av Shwesandaw Paya denne kvelden. Jeg tok bevisbilde av de to, og de kvitterte med et av meg. Hadde Marco Polo levd i dag ville han altså, etter min konklusjon, måtte ha brukt Photoshop på en svært profesjonell måte for å fortelle at han hadde vært et sted han ikke hadde vært. Heldigvis er ikke mine kunnskaper innen dette feltet på et slikt nivå. Dette er ekte vare.

Det er nok å velge i for den som skal bøye seg i støvet foran sin Buddha.

Dette gullforgylte tårnet ligger på en høyde med fantastisk utsikt til elva Ayeyarwadi

Utsikten.

Sola sender sine siste stråler over Bagan en lørdagskveld i mars 2013.

Vi krysser fingre for at sola skal stå opp til en ny og fantastisk morgen i Myanmar.

Men tankene mine får du aldri.